Jeg kjenner igjen frustrasjonen, jeg kjenner igjen fortvilelsen og maktesløsheten, og ikke minst kjenner jeg igjen ensomheten! Det å leve i en familie hvor et av barna sliter med psykisk sykdom og ufrivillig skolefravær er en krevende øvelse.

De siste årene har vårt familieliv stort sett handlet om dette. Lenge tenkte jeg at ingen andre hadde det sånn, og som forelder følte jeg meg så forbanna ensom i denne situasjonen. Å være forelder til en ungdom som ikke fikser livet fylte meg med fortvilelse og skam! Etter hvert har jeg skjønt at dette er et mye større problem i samfunnet vårt enn det de fleste aner. I et av verdens rikeste land er det mange barn og unge som sliter med utfordringer som fører til at de ikke greier å mestre en vanlig skolehverdag. Jeg ante ingenting om hvordan dette var før vi sto i situasjonen selv.

Mobbeombudet Kristin Øksenvåg og elev- og lærlingombud Tone Regine Stranden er bekymret i sin årsrapport 2021-2022 over økningen i ufrivillig skolefravær. Der blir det beskrevet en situasjon hvor skolen ikke har nok kunnskap og kompetanse om denne tematikken. Som forelder kan jeg bekrefte denne opplevelsen. Vi opplevde en skole som dyttet ansvaret videre til BUP, og at ressursene kun strakk til litt ekstra støtte i det faget som var mest krevende. Ett tiltak som hjalp lite siden eleven ikke greide å være på skolen. Det ble mest prat, og lite handling. Vi opplevde en skole som sto uten verktøy å bruke. Som forelder har man gått i beredskapsmodus hver eneste dag.  Alt av informasjon måtte vi finne ut av selv. Takk og lov for at man har hatt en forståelsesfull arbeidsgiver når man til tider har brukt halve arbeidsdagen på telefoner til ulike instanser og møter på skole og BUP.

Min opplevelse er at ungdommer i dag skal gjennom den samme A4-kverna i grunnskolen.  Hvis du ikke passer inn i dette formatet så kan du være ille ute. Lærere og andre i skolen vil vel, men systemet og mangelen på ressurser gjør at de er bundet på hender og føtter. Hva kostnadene vil bli på sikt når kommunen svikter disse barna  kan man bare ane…Molde kommune har en lang vei å gå, og lengre blir den når det stadig skal spares mer og mer i skolen!

Heldigvis er grunnskolen i Molde kommune et tilbakelagt stadium for oss. Overgangen til videregående skole har vært positiv. For første gang opplever vi en skole som tar tak i situasjonen og viser et oppriktig ønske om å tilrettelegge slik at ungdommen vår kanskje greier å fullføre en utdanning på sine premisser. Skolen har et fantastisk miljøpersonale som motiverer og er løsningsorienterte. Endelig er vi et lag rundt eleven som jobber sammen for elevens beste. Vi har fortsatt utfordringer, men følelsen av å bli sett og ivaretatt gjør at vi har fått et lite håp og nye krefter til å stå på videre.

Jeg er ikke en person som skriver innlegg i avisa til vanlig, ei heller en som står på barrikadene og roper høyt. Men jeg kjenner på et ansvar for å si i fra nå, og vise at vi er flere som står i dette her i kommunen. Systemet funker ikke! Det skal ikke være sånn at man må være prisgitt å møte enkeltpersoner som gjør mer enn det som kan forventes for å få hjelp. Det må mer miljøpersonale inn i grunnskolen i Molde. Det må være rutiner som skal følges på alle skoler når elever faller utenfor. Ikke minst trenger alle lærere og andre som jobber i skolen mer og oppdatert kompetanse og kunnskap om ufrivillig skolefravær! Til dere som står i det samme som oss; vit at dere ikke er alene!

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal