Det å ha et barn som sliter med psykisk uhelse og trenger hjelp og støtte for å klare å gå på skolen er beintøft. Ringvirkningene for en familie kan være enorme, og kostnadene for kommune, fylke og helseforetak likeså. Barn som sliter med psykisk uhelse er ikke akkurat god samfunnsøkonomi: Vi har fått sykepenger, pleiepenger, permisjoner og vi har vært særs lite produktive ansatte i perioder.

Det koster å stå i dette som foreldre, ikke bare penger, men krefter. Kreftene har vært brukt til å hjelpe, trygge og trøste, men også brøle, kjempe, sitte i et 100-talls møter med ulike instanser som ikke kommuniserer med hverandre. Vi har båret byrden, sprunget imellom kontorer, ringt, kjeftet, grått og banket på dører. Følt oss fullstendig overlatt til oss selv.

Så selv om jeg egentlig ikke har krefter til det, kjenner jeg at jeg ikke kan holde meg unna debatten som nå pågår om kutt i Molde-skolene. Som foreldre frykter jeg at politikerne ikke har kompetanse til å se ringvirkningene av de foreslåtte kuttene. Det er dramatisk om det blir kuttet mer i skolebudsjettet.

Nedskjæringene i Molde-skolen skjer parallelt med at det også er nedskjæringer og trange kår i de lagene som skal bistå skole/hjem med kompetanse. I fjor kunne man lese at PPT, altså den instansen som skal samarbeide tettest med skolen og hjelpe elever med vansker, lå langt bak i å ta unna de antall henvisninger som kom inn. Og fordi de som skal hjelpe sliter, vil en konsekvens av dette være at lærere og foreldre også sliter. Men det stopper ikke der, BUP sliter jo også. Senest 13. oktober kunne vi lese i Romsdals Budstikke at ventetiden for barn og unge som trenger psykisk helsehjelp er skyhøy! Møre og Romsdal har i lang tid vært et av de fylkene i landet som har hatt lengst ventetid på å få hjelp hos for eksempel BUP. Der er det nå 108 dagers venting.

Hva betyr dette for et barn? Jeg forstår godt at de som aldri har hatt barn som har behøvd bistand hverken hos PPT eller hos BUP klarer helt å sette seg inn i dette. Jeg ante ikke i det hele tatt hvor vanskelig det var å få hjelp jeg heller, før det rammet oss. Når en utfordring oppstår hos et barn, er det en lang og møysommelig prosess bare for å få hjelp. Det er ingen som bare «popper opp» for å hjelpe. Man må søke, skrive, ringe og mase. Imens går tiden for barnet eller ungdommen som trenger hjelp. Mye endrer seg og blir verre på den ventetiden: Kunnskapshull blir større, utenforskapet tydeligere, problemene vokser eller blir til flere.

Etter endelig å ha kommet inn hos BUP med vårt syke barn var beskjeden at dette måtte førstelinja jobbe med. Og hva er førstelinja her? Jo, det er skolen, lærerne og assistentene. De som står i klasserommene med et økende antall elever med ulike og krevende behov. Hvordan skal skolene forventes å hjelpe disse elevene mens de venter på hjelp fra instansene som skal ha kompetansen? Skolene som står i det hver eneste dag og strekker seg lengre enn noen strikk. De som selv er med og henviser til PPT og BUP fordi de føler at de ikke hverken har kompetanse eller tid til å hjelpe alle.

Alle instansene som skal hjelpe barn mangler ressurser og nå truer Molde kommune med ytterlige kutt i skolene. Det kuttes i alt som skal hjelpe barn. Dette er en tydelig beskjed: prioriter barna!

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal