To parallelle virkeligheter, én med påtvungen idrettsfest og én med rekordsmitte. Tomme tribuner. En snikende følelse av hva dette kunne vært, men aldri ble.
Det er bildet på OL i Tokyo sommeren 2021.
Men det er langt fra det eneste som står igjen. Dette var også mesterskapet der tabubelagte temaer ble løftet frem for verdenspublikumet. Det var lekene der mange japanere tross alt koste seg med idretten. Og som vanlig ble det en arena for inspirerende øyeblikk.
Øyeblikkene er OL. Det er svaret på spørsmålet om hva som egentlig er poenget med dette arrangementet som har mutert fra all økonomisk fornuft.
I Norge var OL i Tokyo alle konkurransene som skjedde mens flesteparten sov. Likevel vil sommeren stå igjen som en av de viktigste i den norske idrettshistorien.
De store øyeblikkene
Vi vil huske måten maskinen Kristian Blummenfelt nærmest ålte seg frem, men distanserte konkurrentene og vant gull i triatlon.
Vi vil tenke tilbake på hvordan Eivind Henriksen kastet seg ut av skyggenes dal og inn i nasjonens felles hukommelse.
Vi vil snakke om Karsten Warholms spinnville rekordløp.
Jakob Ingebrigtsens totale mangel på frykt i duellen mot den nå abdiserte kongen av 1500-meter.
Historiens første norske gull i sandvolleyball.
For å nevne noe.
Lys fremtid
Neste sommer-OL er allerede om tre år i Paris. Den sportslige fremtiden ser lys ut.
Snittalderen til Warholm, Ingebrigtsen og sandvolleyballduoen Christian Sørum og Anders Mol er 23,5 år. Casper Ruud flytter stadig grenser i tennis. Viktor Hovland er i verdenstoppen i golf. I fotball viser Ada Hegerberg og Erling Braut Haaland vei.
Norge begynner å få store navn i store sommeridretter.
Det er verdt å spørre om det gjenspeiles i idrettens posisjon i landet. Gjennom pandemien er idretten blitt prioritert lavere enn veldig mange andre steder. Stansen i aktivitet kan selvsagt påvirke tilveksten av nye talenter.
Da kan det bli færre selfie-muligheter for Abid Raja og andre politikere som liker å sole seg i glansen av de store prestasjonene.
To verdener
OL i Tokyo skulle være fortellingen om hvordan et land reiste seg etter trippeltragedien i 2011. Da ble Japan truffet av jordskjelv, tsunami og en atomulykke.
Slik ble det ikke.
I stedet snakket politikerne og Den internasjonale olympiske komité (IOC) om at OL ville bli lyset i enden av tunnelen etter pandemien.
Heller ikke det virker som en presis konklusjon.
Et tre uker langt opphold her har vært fylt av kontraster. På den ene siden: De høyeste smittetallene siden pandemiens start, og det i et land der få er vaksinert. På den annen side: En idrettsfest som rusler ufortrødent videre.
Iblant føles det som om livet innenfor boblen, på den andre siden av sikkerhetskontrollene med militærpersonell, er fullstendig avkoblet fra verden rundt.
Det er som om virkelighetens hendelser ikke har noen innvirkning på hva som skjer her.
Boblene fungerte
I flere måneder før OL viste meningsmålingene at befolkningen helst skulle sett at dette ikke ble arrangert nå.
Da beslutningen ble tatt om å nekte tilskuere, ble alt gjenværende håp om folkefest knust.
Arrangørene laget et boblesystem for å begrense kontakt med lokalbefolkningen så mye som mulig. Systemet skulle også hindre smittespredning mellom ulike grupper i boblen.
Det har fungert. Fredag var det tatt 571.000 koronatester i forbindelse med OL. 0,02 prosent av dem var positive.
Likevel er ikke det et bevis i seg selv for at gjennomføringen var forsvarlig.
Er det én ting som er blitt tydelig i kampen mot viruset, er det betydning av signaler. Mange har nok tenkt: Hvis titusener av mennesker fra hele verden kan flys inn for dette megaarrangementet, hvorfor skal jeg da følge oppfordringen om å holde meg hjemme?
Japansk gullfest
Tokyo er under det myndighetene kaller «unntakstilstand». Restauranter bes om å stenge kl. 20. De kan ikke selge alkohol.
Men det vi ser av byen fra innsiden av boblen, på vei til bussen eller gjennom vinduene på taxiene, minner lite om «unntakstilstand».
Selv om alle går med munnbind, er det mange ute i gatene.
Underveis i lekene har mange japanere også latt seg rive med. Oppsiktsvekkende 27 gullmedaljer har vekket følelser.
Noen er stolte over at OL kan gjennomføres tross omstendighetene, og at Japan gjør det så bra. Noen kjenner på tristhet over at det ble en amputert idrettsfest. Noen forteller at smitteverntiltak har gitt mer tid til familie og OL-titting på TV. Og noen er mest opprørt over at mesterskapet ble presset gjennom.
Slik er det ikke mulig å presenterte én samlet fortelling av hvordan befolkningen ser på dette mesterskapet.
Det er også mulig å ha flere opplevelser på én gang. Man kan godt nyte idrettskonkurransene og samtidig mislike myndighetene og IOCs fremferd.
Den endelige dommen blir nok tydeligere etter hvert.
De vakre øyeblikkene
Men man føler på en takknemlighet over å ha fått oppleve dette merkelige, vakre og motsetningsfylte mesterskapet.
Det er historiene og følelsene bak prestasjonene som fyller dem med mening.
Øyeblikk har brent seg fast i hukommelsen.
Som den fullstendig ukontrollerte gleden i ansiktet til den italienske høydehopperen Gianmarco Tamberi. Han var akkurat blitt enig med Qatars Mutaz Essa Barshim om å dele OL-gullet. Lenge etterpå løp han fortsatt rundt på stadion og feiret.
Eller samholdet mellom to britiske BMX-syklister. Kye Whyte hadde akkurat tatt sølv i herrenes konkurranse, 0,144 sekunder bak gullet. Like etter sto han i målområdet og jublet hemningsløst da Beth Shriever sikret gull i kvinnenes løp.
En helt ny åpenhet
Noen øyeblikk er vakre. Andre er viktige.
Dette var mesterskapet der superstjernen Simone Biles ga et innblikk i de vanskelige sidene ved toppidretten, slik tennissprofilen Naomi Osaka har gjort det.
Det vil gjøre det litt lettere for andre å være åpne om mental helse. Og kanskje ikke bare for idrettsutøvere, men også befolkningen i Japan. Landet har lenge slitt med høye selvmordstall. En av årsakene som trekkes frem, er en kultur der psykiske problemer ties ihjel.
Man skal ikke overdrive effekten, men det ligger en verdi i at kulturer fra hele verden møtes foran et internasjonalt TV-publikum. Ulike verdenssyn møtes for åpen scene.
Medaljesankingen gir den homofile stuperen Tom Daley en plattform. Den bruker han til å fremme LHBT-personers rettigheter.
Gjennom OL ser han hvordan verden flytter seg i riktig retning. Før kunne han føle seg alene. Aldri har det vært flere åpne homofile i et OL enn her. For første gang deltok en åpen transkvinne.
– Men det er fortsatt en lang vei å gå. I ti av deltagerlandene i dette OL får LHBT-personer dødsstraff, sier Daley.
Et idrettsarrangement kan ikke forandre verden. Men øyeblikkene kan bety noe også utenfor OL-boblen.
Det er en av fortellingene fra kontrastenes mesterskap.
Hun gjør verden til et bedre sted