«Hun har dratt.»

En smal stripe langs tennisarenaen var tettpakket med journalister. Nå fortalte en funksjonær at den alle ventet på, var forduftet.

Japanske Naomi Osaka hadde sneket seg forbi horden av kameraer, opptagere og spørsmål.

Senere vendte hun likevel tilbake for å snakke om tapet for en spiller rangert 39 plasser under henne.

Hun hadde kjent på presset, sa Osaka. Fire dager etter at hjemmehelten tente OL-ilden, er det olympiske eventyret over for denne gang.

Det er til å forstå at hun ville komme seg vekk derfra så raskt som mulig. OL-nederlaget var så ferskt at banen ikke engang var desinfisert.

Presset fra en nasjon

Da det avgjørende poenget var tapt, gikk hun rett frem til nettet og gratulerte overkvinne Marketa Vondrousova. Så pakket hun ned racketen, tørket av svetten i ansiktet og forsvant mot spillertunnelen med bestemte skritt.

Alt var over på cirka ett minutt. I løpet av den tiden så det ut til at hun gjorde det hun kunne for å holde følelsene inne. Historien ansiktet fortalte, var likevel tydelig nok.

Selv om duringen fra airconditionanlegget tidvis var alt man kunne høre i en pandemiglissen arena, følte nok Osaka vekten av et helt hjemmepublikum på sine skuldre.

Åpen om depresjon

Én time og 20 minutter tidligere hadde hun kommet inn motsatt vei gjennom den samme tunnelen.

Hun ankom som gullfavoritt. Rød kjole. Rød caps. Røde fletter. Og svære, hvite hodetelefoner, de hun bruker for å sperre verden ute og holde den sosiale angsten under kontroll.

Det var blant annet den hun fortalte om under French Open i slutten av mai.

Før Grand Slam-turneringen varslet hun at hun ikke ville stille på pressekonferanser. Hun forklarte at hun hadde behov for å beskytte sin egen mentale helse. Da hun droppet intervjuer etter åpningsrunden, fikk hun bot.

Da valgte hun å trekke seg fra hele turneringen. Så bestemte hun seg for å stå over Wimbledon.

– Sannheten er at jeg i lange perioder siden US Open i 2018 har slitt med depresjon og hatt problemer med å takle det, skrev Osaka i et åpent innlegg.

– Redder liv

Hun fortalte om angsten hun kjenner på før hun skal snakke med verdenspressen. Tennissirkusets nest høyest rangerte spiller kritiserte også de tradisjonsrike pressekonferansene.

Hun hadde et poeng. Som The Guardian-skribent Jonathan Liew påpekte, fremstår de ofte som seanser blottet for substans. «We’re not the good guys», skrev han.

Andre poengterte hvordan kvinnelige sportsstjerner får andre og mindre relevante spørsmål enn menn.

Enkelte likte kritikken fra Osaka dårlig. Hun fikk beskyldningen «divaoppførsel» slengt mot seg.

Men det som står igjen i dag, er et sterkt bidrag på et område der idretten og samfunnet fortsatt har en lang vei å gå. Når et forbilde som Osaka er åpen om sin egen mentale helse, betyr det mye for mange.

Det handler om å sprenge opp døren av skam og fortielse. For ofte er den boltet fast.

– Dette vil 100 prosent sikkert redde noens liv, uttalte Michael Phelps.

Den tidligere OL-kongen i svømming har selv vært åpen om hvordan han lå på badegulvet hjemme i Baltimore og tenkte at verden ville være et bedre sted uten ham.

Snakker om skammen

Kan stjerner som tilsynelatende har alt, likevel ikke ha det bra med seg selv? Selvsagt kan de det.

Likevel har flere av dem snakket om skammen.

De lever ut drømmen. Beundres verden over. Håver inn millioner hver uke. Da kan det være vanskelig å innrømme mørke tanker.

– Alt har alltid gått min vei, og jeg var veldig takknemlig for mulighetene jeg fikk, og suksessen jeg hadde. Derfor var det veldig vanskelig for meg å akseptere at jeg slet. Jeg ville ikke fremstå utakknemlig, sier den olympiske svømmemesteren Allison Schmitt til Time Magazine.

Vendepunktet kom da hennes 17 år gamle kusine tok livet sitt.

– Hvis jeg hadde delt med henne hva jeg gikk gjennom, hadde hun kanskje ikke følt seg så alene, sier Schmitt.

Mister privatlivet

Som idrettsstjerne har man en posisjon mange drømmer om. Samtidig mister man også råderetten over deler av eget liv.

Det er sponsoroppdrag og intervjuer. Privatlivet innskrenkes. De største opp- og nedturene blir kringkastet direkte til stuer verden over.

Stjernene vet at alt de gjør ute blant folk, kan bli publisert i sosiale medier sekunder senere.

Noen vil si at det er toppidrettens pris. Oppmerksomheten fra pressen er tross alt en av grunnene til at Osaka er verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver.

Men det er fullt mulig å forstå at det noen ganger kan bli for mye.

Naomi Osaka var skuffet etter tapet. Foto: MIKE SEGAR / REUTERS / NTB
Hun forlot arenaen så raskt hun kunne. Foto: MIKE SEGAR / REUTERS / NTB
OL-eventyret er over for denne gang. Foto: MIKE SEGAR / REUTERS / NTB

Urovekkende tall

Forskerne er enige om at idrettsaktivitet er sunt. Idrettsungdommer har færre psykiske problemer enn andre, selv om det også kan handle om at flere med god psykisk helse søker seg til idretten i første omgang.

I toppidretten er det annerledes. Der tyder flere internasjonale studier på at psykiske problemer er mer utbredt enn i samfunnet for øvrig.

For noen utøvere kan presset om å prestere bli til frykt. For andre kan det være vanskelig å få økonomien til å gå rundt. En skade kan snu opp ned på hele tilværelsen.

En annen utfordring er livet etter karrieren. Hvis hele livet har handlet om å bli god i idrett, hvem er du da?

Får flere saker

Bevisstheten rundt problemet er styrket. Den norske utøverorganisasjonen Niso opplever et økt antall henvendelser fra spillere for hvert år.

Trolig blir det viktigste fremover å være enda mer proaktiv. Hvis utøvere frykter konsekvensene av å stå frem, er det en klubb, et forbund eller en treners ansvar å ufarliggjøre.

Det er jo egentlig ingen grunn til at det skal være verre å fortelle om en psykisk skade enn en fysisk.

– Vi er ikke uovervinnelige bare fordi vi er nummer én i verden i en idrett, fastslår Michael Phelps.

Tente ilden

Forhåpentlig er det noe annet enn tirsdagens tap Osaka vil huske best fra Tokyo-OL.

Det var tennisstjernen som fikk æren av å tenne OL-ilden under åpningsseremonien fredag kveld.

Naomi Osaka tente OL-ilden. Foto: David J. Phillip / AP / NTB

De symboltunge bildene gikk verden rundt. Bare i Japan ble sendingen sett av 70 millioner mennesker.

Det var som om ordene hennes til Time Magazine like før lekene hang i luften over Japans nasjonalstadion:

– Det er OK ikke å være OK, og det er OK å snakke om det.