Hun gir nesten aldri intervjuer.
Men Laurel Hubbard kan ikke unnslippe oppmerksomheten. Allerede før hun konkurrerer, er vektløfteren et av Tokyo-OLs største samtaleemner. Hun kan bli den første transkvinnen som tar olympisk medalje.
– Jeg er den jeg er. Jeg er ikke her for å forandre verden. Jeg vil bare være meg og gjøre det jeg gjør, sa hun i et sjeldent intervju i 2017.
Ufrivillig er utøveren fra New Zealand blitt ansiktet på et betent dilemma.
Det er synd. Hun har ikke gjort noe galt eller brutt noen regler. Derfor vil hun også være en verdig medaljevinner.
Men debatten hun er blitt et symbol på, er viktig. Regelverket er problematisk.
Rettferdighet eller inkludering?
Den internasjonale olympiske komité (IOC) justerte i 2015 reglene for transpersoners deltagelse i OL. Det viktigste kravet er at testosteronnivået må ha ligget under en bestemt grenseverdi i minst 12 måneder. Reduksjonen skjer gjennom hormonbehandling.
Målet er å inkludere transpersoner i toppidretten. Som i samfunnet for øvrig er det et klokt og viktig mål.
Samtidig understreker IOC i samme regelverk:
«Den overordnede sportslige målsettingen er og forblir garantien for rettferdig konkurranse.»
Restriksjoner på deltagelse er greit hvis de er nødvendig for å oppnå dette, fastslår IOC.
Spørsmålet blir da om dagens regler kolliderer med målet? Når spørsmålet er besvart, blir kjernen i debatten følgende:
Er det mulig å oppnå både inkludering og rettferdighet?
Fordelen av å være mann
Først må vi bruke litt tid på forskjellene mellom kvinner og menn.
Det er gode grunner til at toppidretten har kjønnsklasser. Uten disse ville halvparten av klodens befolkning blitt utelukket fra verdenstoppen i de fleste idretter.
Tennisstjernen Naomi Osaka? Svømmeren Katie Ledecky? De er eksepsjonelle atleter, men ville ikke hatt en sjanse.
Forskjellen mellom kvinner og menn blir betydelig fra puberteten. I toppidretten spriker prestasjonene fra 10 til 50 prosent i ulike idretter, viser forskning.
Rundt 10.000 menn har notert bedre tid på 100 meter enn den regjerende kvinnelige OL-vinneren. De beste kvinnene kan bli utkonkurrert av de beste tenåringsguttene.
Forskjellene er størst i idretter der muskelmasse og styrke, særlig i overkroppen, står sentralt. Forskere anslår at mannlige vektløftere presterer 31–37 prosent bedre enn kvinner.
Dette er altså utgangspunktet. Det neste spørsmålet blir i hvilken grad fordelen reduseres av hormonbehandlingen IOC krever.
Det er her kontroversene starter.
Har behandlingen ønsket effekt?
De siste årene har forskere fattet interesse for temaet. Rapporter har gitt ny kunnskap.
En svensk studie konkluderer med at senking av testosteron bare gir beskjedne fall i muskelmasse og styrke, typisk rundt fem prosent.
Hvis den mannlige fordelen i utgangspunktet var rundt 30 prosent, vil det bety en forskjell på rundt 25 prosent mellom trans- og ciskvinner (de som identifiserer seg med det biologiske kjønnet de ble tildelt ved fødsel).
Dette betyr at inkludering vil gå på bekostning av rettferdighet, fastslår forskerne.
En annen studie lander også på at transkvinner fortsatt har en styrkefordel etter behandlingen. Men konklusjonen er langt fra like bastant.
Forskerne skriver at det «er mulig transkvinner i sport beholder styrkefordeler overfor ciskvinner selv etter tre år med hormonterapi».
Forskningens svakheter
Begge studiene er litteraturgjennomganger. Forskerne har sett på hva som finnes av undersøkelser om effekten av hormonbehandling for transkvinner.
Metoden har svakheter. For det første er det relativt lite data tilgjengelig. For det andre er ikke toppidrettsutøvere undersøkt. Rapportene omfatter stort sett vanlige, utrente personer.
Forhåpentlig vil ny forskning gi enda tydeligere svar. Inntil videre må idrettslederne fatte beslutninger basert på faktagrunnlaget som finnes.
Det sentrale spørsmålet blir hvor store forskjeller som kan aksepteres.
Føttene til Phelps
Toppidrett vil aldri være rettferdig. Urettferdigheten handler både om arv og miljø.
Du blir ikke olympisk mester i sprangridning uten sterk økonomisk støtte i ryggen. På samme måte er sjansen liten for å bli basketspiller i NBA om du ikke er høy.
Usain Bolt ble født med spesielle fysiologiske egenskaper som var helt avgjørende for at han ble verdens raskeste mann. Michael Phelps ville neppe blitt svømmekonge uten store føtter og et ekstraordinært vingespenn.
Det kan være fristende å peke på alle disse eksemplene og konkludere med at Laurel Hubbard selvsagt må få delta i OL.
Ulikt i ulike idretter
Problemet oppstår hvis fordelen av å ha vært mann blir én faktor som overskygger alt annet.
Phelps’ vingespenn skiller seg kraftig fra folk flest. Men i en OL-finale møter han andre som også har fysiologiske egenskaper langt over snittet i befolkningen. Den ene ekstreme ferdigheten kan gi ham en fordel, men den er nok ikke i nærheten av 25 prosent.
Nettopp denne problemstillingen er bakgrunnen for at det er vektklasser i kampsport. Der betyr noen kilo ekstra så mye at fordelen blir urimelig stor.
Prinsippet om så rettferdige konkurranser som mulig settes i fare.
Forskningen om transutøvere har mangler. I vektløfting er imidlertid muskelmasse og styrke så avgjørende at de foreløpige resultatene bør vekke uro.
I andre idretter er det annerledes. De samme forskerne konkluderer med at hemoglobinnivået er likt med andre kvinner etter bare noen måneders hormonbehandling. Det tyder på at behandlingen har ønsket effekt på utholdenhetsutøvere.
Noe av det viktigste forskerne peker på, er derfor behovet for å vurdere ulike idretter ulikt.
Det er også naturlig å veksle mellom topp- og breddeidrett. Bredden handler om mye mer enn prestasjoner. Der vil det uansett ikke være greit å utelukke transkvinner på noen måte.
Vil komme flere
Nå er det Hubbard som har søkelyset på seg. Det er nok bare begynnelsen.
Den dagen en transkvinne dominerer en sport, vil det virkelig bli fyr på debatten. Trolig vil det bare kommer flere og flere eksempler. Det følger utviklingen i samfunnet.
Samtidig styrker det behovet for et godt regelverk. Man kan i hvert fall ikke ha regler som ikke oppfyller intensjonen bak dem.
Konsekvensen av det kan bli at kvinnelige utøvere frarøves muligheter, men også at transutøvere må stå i stormen.
Blant enkelte konkurrenter møtes Hubbard med en kald skulder. Anna Vannbellinghen har beskrevet deltagelsen som «en dårlig vits».
Da Hubbard vant gull i Stillehavslekene i 2019, protesterte de samoanske sølv- og bronsevinnerne ved å se bort under medaljeseremonien. Treneren deres har sammenlignet OL-uttaket av Hubbard med doping.
Uansett syn på saken er det trist at hun må utsettes for den behandlingen.
Kilder: Rapporten Perspectives on Testosterone Suppression and Performance Advantage, rapporten How does hormone transition in transgender women change body composition, muscle strength and haemoglobin?, The Real Science of Sport Podcast, IOC, BBC, DW, The Economist, Aftenposten.