Skolen som sosialiseringsagent står sterkt, og det er en arena hvor barn og unge skal tilegne seg ferdigheter, normer og verdier de trenger for å bli en del av samfunnet og den kulturen de skal bli voksne i. Alle har en mening om skolen fordi alle har en eller annen form for erfaring med skolen. Kanskje er det derfor denne streiken engasjerer sånn? Sjelden har vi vel sett så mye engasjement om samme sak i sosiale medier, i lokalpressen, rundt middagsbordet, på arbeidsplasser, på butikken etc. Men har vi mistet syne av hva streiken virkelig handler om?

Mye tyder på at det har utviklet seg to steile fronter i denne konflikten; de som støtter streiken og de som er imot streiken. Konfliktnivået i lokalsamfunnet virker å være høyt, og det er en økende polarisering i debattklimaet. Det deles, postes, likes, skrives og avfølges! Har vi sluttet å lytte til hverandre i denne viktige debatten? Er vi for opptatt av å få fram egne poeng at vi har sluttet å lytte til motargumenter? Mye kan tyde på at dette har blitt personlig! Negative karakteristikker blir kastet ut på begge sider. De av oss som er på den ene siden av streiken hører/leser at vi er nedlatende, patetiske, ikke respektert og ikke bryr oss om helsa til barn og unge. Og de av oss som er på den andre siden av streiken får høre at vi er navlebeskuende, selvsentrerte, bryr oss ikke om kunnskapsformidling eller om den framtidige skolen. Ingen av disse karakteristikkene fører noe godt med seg. Det paradoksale er jo at begge sider har samme utgangspunkt: Vi anerkjenner at skolen er en viktig arena for våre barn, både som arena for det psykisk helsefremmede arbeid og som utdanningsinstitusjon. Vi ønsker rett og slett en god og trygg skole for våre barn. Derfor er det så viktig at vi løfter blikket, ser forbi kommentarfeltene i sosiale medier og står sammen for skolen og barna våre.

Kjære alle moldensere: Det kommer en hverdag etter denne streiken, og jeg er oppriktig bekymret for denne hverdagen. Vi er et lite lokalsamfunn, og vi skal fortsette å være hverandres fastleger, NAV-veiledere og fysioterapeuter. Vi skal fortsette å være lærere for hverandres barn, vi skal være foreldrekontakter sammen og vi skal være fotballtrenere for våre barn. Vi skal stå dugnad sammen, møtes på butikken og være naboer og venner. Klarer vi det når dette har blitt så personlig? To steile fronter med sterke personligheter i begge leire bidrar til et høyt konfliktnivå i lokalsamfunnet. Det koster mer å ytre seg, og viktige stemmer kan gå tapt.

Vi er så heldige å bo i en fantastisk by med mange engasjerte mennesker. Derfor skal vi fortsette å diskutere, være uenige og dedikerte, men denne polariseringen fører ikke noe godt med seg. Aller minst kommer det våre barn og unge til gode.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal