Jeg frykter at skolestreiken vil forlenge køen av ungdommer som søker psykisk helsehjelp, og enda verre, at streiken vil gi en kraftig økning i psykiske lidelser blant ungdommer som ikke oppsøker hjelp, men heller lider i det stille.

Jeg frykter at de på grunn av psykiske plager får et funksjonsfall, og i verste fall velger bort livet.

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer helse som ‘en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lidelser’. Definisjonen favner altså både det fysiske og det psykiske.

Hvordan kan utdanningsforbundet si at streiken ikke presenterer fare for liv og helse? Eller er ikke psykisk helse helse?

Etter en lang pandemi og åtte uker sommerferie, har ungdommene på Bekkevoll ungdomsskole i Molde fortsatt ikke hatt en eneste undervisningstime. Det er langt over smertegrensen. Som psykologspesialist må jeg rope varsko.

Regnestykket er enkelt: etter to år med lite skole og sosial kontakt under pandemien, får tusenvis av elever nå enda mindre av det samme, på grunn av streik. De uheldige konsekvensene akkumuleres.

Vi vet at pandemirestriksjoner rammet sårbare ungdommer og unge voksne ekstra hardt. De har opplevd mindre trivsel og lavere livskvalitet, både under og etter pandemien. Dette skyldes for det meste tap av sosial omgang med andre, mangel på oppfølging fra skole og lærere, mangel på struktur, tap av arenaer for å utvikle sosiale ferdigheter og reduserte muligheter til å knytte seg til andre.

Andelen barn og unge mellom 12-15 år som oppsøkte lege på grunn av mental helste økte med 47 prosent de første månedene av 2021. Det rapporteres en økning av selvskading og flere tilfeller med tidlig debut av rusmidler, økt rapportering av selvmordsatferd fra helsesøster. Dette er veldig alvorlig, også fordi at vi kun har oversikt over dem som oppsøker hjelp, dem som fanges opp, men ikke mørketallene av dem som er hjemme, isolerte og har det veldig vondt.

Det er de samme koronakullene som nå også rammes av den langvarige streiken. Som om ikke det er nok, unge gutter i alderen fra 14- 24 år er i gruppen med størst risiko for selvmord, og mange av dem oppsøker ikke hjelp.

Hvorfor er fravær av skole ekstra kritisk i denne aldersgruppen? Fordi årene på ungdoms- og videregående skole faller sammen med en formativ periode for oss mennesker. Det er i disse årene vi gjør våre første spede forsøk på å ta egne valg, forme egne meninger, prøve og feile i samspill med andre.

På skolen får ungdommene sosial tilhørighet, deltakelse, sosial støtte, samhold, opplevelse av å være en del av ei gruppe, muligheter til utvikling og like muligheter for alle, forutsigbarhet og trygge rammer. Alt dette er viktige faktorer som øker psykisk velvære blant ungdommen (og oss voksne).

Etter to år med pandemi har mulighetene til å utvikle disse ferdighetene blitt redusert. Og nå utsettes ungdommen vår for enda mer, for streiken påvirker uten tvil de samme områdene.

Hvis en voksen er utav arbeid over tid blir det stadig mer vanskelig å holde seg i funksjon, etter sju uker med sykemelding, reduseres sannsynligheten betraktelig for at de klarer å komme seg ut i arbeid. Nå har ungdommen vår ved Bekkevoll vært 13 uker fra skole, 13 uker fra sin strukturerte hverdag, 13 uker fra sitt arbeid. Langvarig fravær fra arbeidsdagen får konsekvenser - for helsa.

Jeg frykter at dette kan føre til en sterk økning av ungdom som lider, har angst, opplever belastende stress, tap av kontroll, økt depresjon, opplevd meningsløshet, håpløshet, apati, tiltaksløshet og økte bekymringer for fremtiden. Psykiske lidelser gir fort utslag i somatiske symptomer: det er ikke enten psyke eller kropp, vi er en helhet og det ene påvirker det andre. Så en alvorlig forverring i psykisk helse, gjør også et utslag på helsa generelt, også den fysiske.

Jeg har vært spesielt bekymret for dem som ikke har et solid nettverk, for dem som har få venner utenfor skolen, for dem som av ulike årsaker har ekstra stort behov for rammene og den sosiale arenaen skole kan gi. For dem som har skolen som et fast holdepunkt i hverdagen og et fristed, en arena til å mestre, og bygge seg en fremtid.

Nå, etter snart fem uker streik, er jeg bekymret for alle, også dem som vanligvis klarer seg bra.

Nå, etter snart fem uker streik, er jeg bekymret for alle, også dem som vanligvis klarer seg bra. For også de såkalte vellykkede ungdommene trenger rammene, tryggheten og forutsigbarheten – og drahjelpen skolen er for de sosiale strukturene.

Vi ser tegnene: ungdom som lukker seg inne på et mørkt rom med pc og mobil, som mister kontakten med venner, som sliter med å legge seg og stå opp, som taper rutinene, energien, tiltakslysten og humøret. Som sliter med å se vitsen i å holde seg våken.

Er vi som samfunn villige til å godta risikoen av streiken og gamble med fremtiden og helsen til våre ungdommer?

Regjeringa kan ta i bruk tvungen lønnsnemd hvis streiken fører til fare for liv og helse. Hvor går grensa for hva som er fare for liv og helse? Er det nå?

Det er stor sannsynlighet for at streiken kommer til å ha negative konsekvenser for ungdommene våre. Hvor alvorlig, omfattende og langvarig det vil bli, er opp til oss å påvirke.

Er du bekymret for ditt barn?

Du finner ulike tilbud for streikerammede ungdom på hjemmesiden til Molde kommune.

Er det krise – alvorlig bekymring for helse, så er det hjelp å få

Kirkens SOS – 22 40 00 40  kirkens-sos.no

Kors på halsen (Røde Kors) – 800 33 321 korspaahalsen.rodekors.no

Mental helse -116 123 sidemedord.no

Akutt ring 113

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal