Etter et dårlig fiske, prøvde skipper Frank W. “Billy” Tyne Jr., lykken utenfor værharde Flemish Cap, til tross for advarsler om uvær. Mens de ligger der og fisker, skjer det utenkelige (bortsett fra for de som advarte, da). Rester av en nord-østlig storm absorberer restene av orkanen Grace, og utviklet seg til en liten orkan. I møte med en lavtrykksfront utviklet den seg til en subtropisk syklon.

Når tre lærerorganisasjoner går i konflikt, med de konsekvensene det har for tredjepart, er det fordi det stormer for alvor i de ganske lærerrom nå.

Linn Mago Isaksen

Den første november 1991 hadde den utviklet seg til en fullskala orkan med vindstyrke på 120 km/t. På grunn av at kjøleanlegget på fiskebåten røyk, stod kaptein “Billy” Tyne overfor det vanskelige valget: Skulle han prøve å berge den verdifulle lasten, eller skulle han lytte til advarslene og risikere inntektene ved å holde seg unna stormen? Han valgte å prøve å berge inntektene gjennom å seile gjennom stormen, og båt med mannskap ble aldri funnet igjen. Denne historien lyder kanskje kjent for flere, for hendelsen inspirerte Sebastian Junger (1962- ) til å skrive romanen The Perfect Storm, og filmadaptasjonen fra 2000 med samme navn hadde George Clooney (1961- ) i rollen som kaptein Tyne.

Når tre lærerorganisasjoner går i konflikt, med de konsekvensene det har for tredjepart, er det fordi det stormer for alvor i de ganske lærerrom nå. Varslene om at dette kan bli ille, har vært mange og velbegrunnede. Dessverre er det ikke alle som hører på når den kortsiktige muligheten til å spare noen kroner på pressede budsjetter virker mer viktig. Når 50 % av de spurte lærere melder om at de har begynt å se seg om etter andre jobber, er det blitt mer et rømmeyrke enn et drømmeyrke. Da må noen begynne å høre etter, for det er varsler om orkan.

Lærerprofesjonen er en av de mest komplekse profesjonene i samfunnet. Å lede læringsarbeid for individer og grupper av elever i en fase av livet der hjernen og individet er i rivende utvikling, der så mange faktorer utenfor det pedagogen kan ha kontroll på også er med på å bestemme resultatet av jobben vi gjør - da er det så innmari viktig at de som jobber med dette i det minste har faglig og pedagogisk ballast. Begrepet “pedagogisk kompetanse” rommer nemlig ganske mye:

·         Fagkompetanse Å tilrettelegge for læring i en gruppe på opp mot 30 elever som har varierende modningsgrad, interesser, faglig styrke, sosial bakgrunn, psykisk helse, grad av sosial trygghet i klassen (og så videre, og så videre) - på en måte som fremmer mestring, lærelyst og kunnskap hos alle, krever at du som lærer har full tyngde i faget ditt. Det trenger du for å gjøre stoffet relevant og nært eleven, samtidig som de skal strekke seg.

·         Kompetanse i læring Å forstå hvilke syn vi har på læring i skolen i dag, og hvilke syn på læring som har preget læreplanene før og nå, er en styrke. Med det vil man forstå intensjonene og helheten i styringsdokumentene vi er pålagt å arbeide etter på en helt annen måte enn de som ikke innehar denne.

·         Planleggingskompetanse og improvisasjonskompetanse Planleggingskompetansen bruker du når du lager planer for undervisningen – i det ligger plan over tidsbruk, innfallsvinkler, hvilke arbeidsmetoder som skal brukes osv. Dette skal sikre at du dekker alle læreplanens faglige krav, gir elevene allsidige muligheter til å utvikle og vise sin kompetanse og samtidig forbereder de på framtidige utfordringer. Improvisasjonskompetansen trenger du til alle de gangene du må ta i bruk plan B. Nettet krasjer, drama har oppstått i en pause, nøkkelpersoner i klassen har fravær, innfallsvinkelen man trodde kom til å funke så godt, virket ikke som du ønsket - og du må lete etter en ny streng å spille på. For å klare dette, må man også ha kompetanse i å lese rommet. Man må være åpen for elevenes respons, og innrette seg etter dette – ellers treffer man ikke – dette er også kommunikativ kompetanse.

·         Ledelseskompetanse Å lede grupper som er sammensatt av individer som kan ha svært varierte – og av og til helt motstridende behov, krever i seg selv mye kompetanse. Å klare å ta styringen over hvordan en gruppedynamikk utvikler seg er en av grunnmurene i arbeidet med de psykososiale forholdene til elevene.

·         Relasjonskompetanse En god relasjon mellom lærer og elev, er en helt essensiell faktor i læringsarbeidet. Det er lærer som har ansvaret for at denne relasjonen blir god. Spesielt gjelder dette de man kan omtale som de sårbare elevene - mange av disse kan også ha atferd som utfordrer eller saboterer, og å få kontakt med og tillit fra noen av disse elevene, kan ofte være krevende – men det er de som kanskje trenger det mest. I tillegg skal du legge til rette for at elevene knytter gode relasjoner seg imellom – det spiller ikke nødvendigvis så stor rolle om elevene er trygge på deg, dersom de er dønn utrygge på medelevene sine.

·         Vurderingskompetanse Alle elever har krav på å få vurdering som både speiler den kompetansen de har oppnådd, og denne skal utformes på en måte som gir lærelyst. Kravene som ligger i dette (Vurdering for læring og de nye vurderingsforskriftene) burde i seg selv føre til en justering av klassestørrelsesnormen - for det krever arbeidsformer som er vanskelig å gjennomføre (og overleve) i store grupper.

Det er vanskelig å si hvilke av disse punktene som burde stå først og sist, for de henger sammen og påvirker hverandre. Dette er altfor viktig og sammensatt til å overlate det til tilfeldighetene – og når det tilsettes vikarer i lærerstillinger uten riktig faglig eller pedagogisk kompetanse, så er det nettopp tilfeldig hvordan det slår ut. Det kan gå bra, og det kan gå veldig, veldig dårlig.

Og da vil jeg bare minne om at man som faglærer har ansvar for en plass mellom 50 og 150 enkeltskjebner hvert eneste år - avhengig av om klassene er små eller store - slås sammen med andre klasser for å spare kroner eller ikke. Når vi bommer med en elev, kan det få store konsekvenser. Og da koster det for både den det gjelder, og i neste omgang også samfunnet. Alle disse ovennevnte faktorene har noe mer til felles: læringen du som pedagog må gjennom for å oppnå denne kompetansen, skjer først etter at du har kommet deg ut i praksisfeltet. Det tar noen år fra endt utdanning til du har møtt nok forskjellige grupper og enkeltelever til at du utvikler den faglige og pedagogiske fingerspitzgefühlen som den erfarne pedagog har. Du kan ikke bare lese deg til det på høyskoler og universitet – studiet gir et grunnlag, og et utgangspunkt for å ikke ta helt tilfeldige valg, men så skjer den virkelige læringen i møtet med elevene. I debatter knyttet til streiken blir det snakket om alle de 40.000 med lærerutdanning som ikke lenger jobber i skolen. Mange lærere slutter i løpet av de første 5 årene av karrieren, mens de nettopp står midt oppi dette såkalte praksissjokket. For før du har tatt til deg denne læringen, møter du deg selv i døra ganske ofte. Det tar elevene omtrent 0,3 sekunder å se om du er en lærer som har kontroll på dette, eller om du fremdeles famler – og før du har denne kompetansen som manifesterer seg i trygghet, opplever du langt mer disiplinproblemer, motstand og uro fra elevene. Da er det også ganske mye tyngre å være lærer enn når det der begynner å gå “av seg selv”.

Nå i etterkant av pandemien, når alle har sett og vet at lærerne gjorde en enorm jobb for å lose elevene gjennom unntakstilstanden, noe som også har blitt lagt merke til og påpekt i det offentlige ordskiftet, er det ekstra grelt å ikke bli tatt på alvor i lønnsforhandlingene. Her må jeg komme med et lite hjertesukk – for disse siste årene har virkelig medført en god del. Fra sjokkstarten – der man på et øyeblikks varsel måtte finne på en helt ny måte å være lærer på. Gjennomdigitaliseringen av opplæringen. Å holde oversikt over elever man ikke traff fysisk. Å snakke til svarte skjermer. Trafikklysmodellen, som i noen klasser medførte at bare halve klassen kunne være fysisk til stede, samtidig som resten fulgte med digitalt, og der andre klasser opplevde å veksle mellom hjemmeskole og fysisk tilstedeværelse på skolen. Høyt fravær gjorde det veldig vanskelig å sørge for kontinuitet. Mentalt slitne elever gjorde det krevende å lede læringsarbeid, spesielt når eksamen etter eksamen ble avlyst. Å gi beskjeder til elevene, vel vitende om at det kunne komme kontrabeskjed allerede etter en time. I tillegg kom vikartimer og ekstraarbeid som følge av at koronaslitne lærere også ble sykmeldte. Oppi dette har vi hatt innfasing av ny læreplan, innkjøring av ny digital læringsplattform, nytt digitalt dokumentasjonssystem og ikke minst nye vurderingsforskrifter. Det blir ofte sagt i skoledebatter at alle snakker om alt som skal inn i skolen, uten å snakke om hva som skal eller må ut – vel, i denne streiken prøver vi å kjempe for å hindre at det er lærerne som ender med å gå ut.

Og det tar meg tilbake til summen av uvær i skolen som plutselig kan gi næring til en ny, perfekt storm: Friheten og tilliten man fikk til å bestemme når og hvordan man ville utføre oppdraget sitt i de gamle arbeidstidsavtalene, ble erstattet av bunden arbeidstid og kontroll. Man skal være på kontoret fordi man skal være tilgjengelig – og fordi det er viktigere at man er på jobben i et visst antall timer enn at man får gjort jobben skikkelig. Hvor mange andre bransjer har oppdaget hvor mye arbeiderne får gjort når de får ha fleksitid og hjemmekontor? Dette visste man i skoleverket før, og en gruppe som har blitt fratatt noe av den viktigste drivkraften sin – nemlig autonomien - glemmer aldri hvordan det føltes å miste den. Denne resten av en gammel orkan har aldri dødd helt ut. Når den nå møter lavtrykksfronten av arbeidsoppgaver som bare øker og øker - og tiden og oppmerksomheten blir slukt opp av oppgaver som kan virke meningsløse fordi de tar fokuset vekk fra det pedagogiske arbeidet - og uten at verken lærertetthet, norm på klassestørrelser eller antall undervisningstimer blir endret, har disse blitt en subtropisk syklon. Den orkanen som har rast i skolen etter at KS overtok lønnsansvaret for lærerne, og lærerne siden da har fått juling i absolutt alle forhandlinger siden, er nå på vei til å møte syklonen. Og kaptein Tor Arne Gangsø (1960- ) på fiskeskøyta “Fellesskolen” velger å ikke lytte til stormvarslene, og prøver å spare noen kroner ved å seile rett gjennom stormsentrum, la oss bare håpe det ikke går som med Andrea Gail.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal