Samme klubb. Samme hus. Samme kjæreste. Nå smiler RBK-kapteinen også av at hans tre barn spiller fotball på samme løkke som han selv gjorde. Og at sønnene har overtatt gutterommet.
- Så får vi håpe på at de oppfører seg like bra på det rommet som pappaen gjorde, smiler Henriksen til Adresseavisen.
Før han legger til:
- Men ja: Det er spesielt at det har blitt slik.
Samme gressflekk
Pappenheim, august 1998: Ute på en småskjev gressplen kalt «Lille Wembley» jager en seksåring rundt med en ball i beina. Han skal straks begynne på skolen, og også på «ordentlig» lag i Trond IL.
Guttungen druser i vei et skudd mot det hjemmesnekrede målet, før han tar ballen under arma og tusler de få meterne hjem.
Kanskje blir også han én dag RBK-spiller, akkurat som pappaen.
Kanskje.
*
Samme sted, snart 23 år senere: Ute på «Lille Wembley» løper det ikke lenger bare én, men to guttepjokker. Langs sidelinjen står ei jente som også straks er stor nok til å få bli med.
Nå er det ikke lenger Markus (28) som jobber med tøtsjen ute på løkka. Men Lukas (6), Ludvik (4) og Mathea (2).
Straks skal eldstemann begynne på skolen. Og også på «ordentlig» lag i Trond IL…
Nå blir RBK svart og hvit – og grønn
– Siste stopp
- Jeg gleder meg til det blir knøttekamper. Til dugnader. Og til å bidra som foreldretrener. En skal aldri si aldri i fotball. Men det skal en del til for at dette ikke blir siste stopp i karrieren, sier Henriksen, når vi setter oss ned med ham noen dager før seriestarten.
Vokste opp i RBK
Det har gått seks måneder siden han gjorde comeback i svart og hvitt. I klubben han vokste opp i, gjennom pappa Trond, som først var RBK-spiller, deretter trener.
Allerede som bitteliten pjokk var han på Lerkendal, i farens siste aktive år. Snart skulle guttungen bli enda bedre kjent med RBK-miljøet, da familien ble med trenerpappaen på RBKs treningsleirer til Gran Canaria.
Det var da også i Rosenborg han selv havnet, som 14-15-åring, etter overgangen fra Trond IL.
Hareide om keeper-Hansen: – Han er mannen Ståle bør bruke på landslaget
Sammen siden de var 12-13 år
Og for å sette det litt på spissen: Da Henriksen signerte for RBKs akademi, var han godt etablert allerede. Kjæresten Anne Helene Faanes gikk i parallellklassen, og de to hadde vært sammen siden 12-13-årsalderen.
Og mens hun satset håndball, tok Henriksen kvantesprang på akademiet. Som 16-åring debuterte han for a-laget. Da han var 17 fikk han ta del i RBKs seriegull, året etter scoret han mot FC København i playoff til Mesterligaen, og sommeren 2012 dro den da 20-årige Henriksen videre til Nederland og AZ Alkmaar.
Barndomskjærestene ble samboere, etter hvert også ektepar, de fikk seg hund, og ble foreldre til Lukas, som i dag er seks år.
Siden har tre blitt til fem, og etter åtte år i Nederland og i England vendte familien i fjor sommer hjem til Trondheim.
Til klubben han selv vokste opp i som spiller. Og til barndomshjemmet på Pappenheim, et steinkast unna der Anne Helene vokste opp.
- En klisjé, men ringen er på mange måter sluttet?
- Jeg er en familiemann. Da jeg i fjor sommer skulle velge ny klubb hadde familien stor betydning for valget mitt. Selvsagt trigget også Rosenborg, men hadde familien ønsket seg et nytt eventyr i utlandet, ville sjansen vært stor for at det hadde blitt slik, svarer han – som hadde tilbud fra blant andre Porto.
- Men de siste ni månedene i England var preget av usikkerhet og etter hvert også korona, som gjorde at Anne Helene og barna flyttet til Trondheim. Hun har foreldrene i nærheten, og omgangskretsen sin her, og ungene begynte å trives i barnehage. Jeg så hvor godt de hadde det i Trondheim. Det gjorde valget mye enklere, sier han.
- Så kjøpte du barndsomshjemmet?
- Både vi og foreldrene mine (Tove og Trond) var giret på å beholde huset i familien. Vi stortrives.
Fireåringen ekstrem
Dermed skal enda en generasjon Henriksen få nyte godt av løkka han selv vokste opp på. Og av nabolaget. Og av skolen. Etter hvert også Rosenborg-banen, hvor Henriksen tilbrakte utallige timer i egen oppvekst.
- Men det med fotballen må de få finne ut av selv. Alle tre er opptatte av ball, men han i midten, Ludvik, er helt ekstrem. Han krever Rosenborg-trøye i barnehagen hver dag, med navn og nummer, forteller Henriksen.
- Og pappa som favorittspiller?
- Nei, nei. Det er André Hansen. Men vi får håper det endrer seg. Vi får satse på at han ikke blir keeper, gliser han.
Større frihet for kona
Én ting er at barna trives i Trondheim. Etter å ha flyttet hjem håper Henriksen at kona også får tilbake mer av «sin egen» hverdag.
Hun rakk å gå på tre forelesninger på sykepleierutdanningen før de flyttet til Alkmaar.
- Det klør i fingrene hennes etter å få begynt på noe snart sier han – og fortsetter, dønn ærlig:
- Anne Helene har i store perioder utgjort hjemmefronten, med tre barn, og ble med meg fra Trondheim for at jeg skulle få lykkes. Hun har vært en vanvittig støttespiller.
Føler RBK-ansvar
Samtidig som hverdagen er i vater på Pappenheim, føler Henriksen på et stort ansvar ved å være tilbake på Lerkendal. Han er fullt innforstått med at det ikke «holder» å flyte på rutinen fra årene i utlandet.
For sist Henriksen spilte for RBK var han «up and coming», i et Erik Hamrén-maskineri fullt av profiler.
Nå er han kaptein for et RBK som har gått tørt for titler i to år, og som det forventes slår tilbake.
- Det gir meg ekstra motivasjon: At det har vært to litt tøffe år, og at ting ikke går på skinner. En utfordring jeg liker, sier han, som har klare tanker om hva RBK bør være i 2021:
- En klubb som får jobbet inn en vinnerkultur igjen, og hvor alle jobber sammen: At vi virkelig vil. Så håper jeg også at vi spiller litt mer fremoverrettet, sier han – og gjentar:
- Det handler om å vinne i RBK. Om vi tar sølv i 2021, ett poeng bak gullet, så kommer jeg til å være forbannet og skuffet.
- Du har tre små hjemme. Både bestefar og pappa har spilt for RBK …
- Jeg kommer ikke til å presse noen til å spille fotball. Men dersom de kommer til meg, og ber om hjelp for å forstå hva som kreves. Da skal jeg hjelpe dem, sier Markus Henriksen.