Treneren står foran gjengen som spiller innebandy i Drøbak-Frogn. Tenåringene er likt kledd, og de fleste har hatt treneren i fem år. For dem er han et menneske de er blitt glad i, selv om han er halvert i løpet av det siste året.
200 kg er blitt til 100. 9XL til blitt til large og XL i klesveien.
I denne hallen har Glenn Christiansen tidligere gått inn med en vond følelse. På kampdager, da hallen var stappfull av tilskuere, visste han hva som ventet.
Allerede kvelden før en seriekamp begynte han å grue seg. Treneren med en fortid som U-landslagsspiller og elitespiller i Holmlia visste at han ville få kommentarer om vekt og kropp fra folk på tribunen.
Han hadde mistet kontrollen. Sammen med overvekten kom skam og angst. For den som har mange ekstra kilo å dra på, skånes ikke.
– Jeg prøvde å skjule meg og bli mest mulig usynlig når jeg sto ved vantet under kampene, sier Christiansen.
Det var ikke så lett å gjøre seg liten.
– Etter en kamp kunne jeg ligge rett ut dagen derpå.
Får uventet hjelp
Nå står 38-åringen foran gjengen av lovende spillere og kjenner at han har så mye å takke for. Ved hans side er trenerkollega Cato Richardsen, som har kjent Christiansen i mange år. For kort tid siden tok Richardsen en viktig avgjørelse sammen med kona.
Historien om Christiansen handler nemlig ikke bare om den nye livsstilen. Den reisen har han tidligere fortalt om i mediene. Nå handler det om noe annet og uventet.
Richardsen forteller:
– Glenn har betydd så mye for idrettslaget Drøbak-Frogn. Han var med fra starten i innebandyen i klubben. Han har til og med vært treneren min, men det er som gode venner og trenerkolleger at vi snakker med hverandre nesten daglig.
De to trenerne har alltid vært åpne med hverandre, og derfor har Richardsen vært klar over hvor tøft kameraten har hatt det før, under og etter kamper.
– Dette har vært tøft å se på uten å kunne gi god hjelp, sier Richardsen.
47-åringen visste at kollegaen led på grunn av løs hud, som mange får når vekttapet er stort. Derfor opprettet han en kronerulling på Spleis for å hjelpe treneren med en operasjon som kan koste opp mot 100.000 kroner.
– Vi er alle så veldig glad i ham og like mye nå som halve Glenn er borte. Nå er alle her så utrolig imponert over det han har fått til av fri vilje og med et fornuftig matinntak, sier Richardsen.
Da vennen fortalte om planene, ble Glenn Christiansen beskjemmet. Han syntes det var flaut å ta imot hjelp, men forstår at mange krefter i klubben vil ham vel.
På kort tid var 20.000 kroner samlet inn. Mange vil bidra.
– Vi gjør 10 prosent, Glenn har gjort de øvrige 90 selv, kommer det fra Richardsen.
– Vi vet at vi vil få 100 ganger så mye Glenn fremover, og en spleis er det minste vi kan gjøre for ham.
Trives med den ivrige gjengen
På banen driver spillerne med øvelsene de får beskjed om. Pandemien har ført til lange treningsavbrekk, men nå er bandyspillerne samlet to ganger i uken. På det meste er de 24 i stallen.
Den eneste jenta, Ida Snellingen, har ingen problemer med å hevde seg. Hun glir fint inn i laget som har gått fra å være «et av Norges dårligste» til et av de beste. Christiansen skal ha mye av æren for det.
– Han er en meget dyktig trener, kommenterer Richardsen.
– Glenn er så kul og mye mer energisk nå enn før, mener kaptein Benjamin Richardsen
Han er bare 13 år, en av de yngste i laget.
15-åringene Daniel Fuglesang og Fredrik Rønning er enige. De roser treneren for engasjementet.
– Han er så inspirerende og positiv, mener Fuglesang.
– Og så hyggelig å snakke med, legger Rønning til.
Har fått en fanesak
Men bak fasaden sliter Glenn Christiansen likevel med å få frem sitt gamle jeg. De ytre omveltningene har vært store, og det tar tid før hodet blir vant til halve Christiansen.
– Jeg er på en måte den gamle meg innvendig, sier han.
Psyken ble skadet etter mye som hadde skjedd tidligere i livet, som drapet på kameraten Benjamin Hermansen på Holmlia.
– For meg er det blitt en fanesak hvordan folk behandler hverandre. Hva får mennesker til å hetse hverandre når man ikke aner hva som ligger bak?
Han spør mens 60 baller tømmes ut på banen, og spillerne drar i gang noen treningsøvelser. Og han legger til:
– Denne gjengen her har aldri dømt meg for noe som helst.
Den 190 cm høye treneren går rakrygget og stolt inn i hallen nå.
Han er glad for alle som har behandlet ham pent, som gjengen med køller, og foreldrene deres.
– Det er disse spillerne som har holdt meg i live, ved siden av samboeren min.