Kristoffer Brun og Are Strandli sitter på kanten av podiet og speider utover i rommet. Der ser de et tosifret antall norske journalister og fotografer.
Alle har tatt turen ut til rostadion i Tokyo for å snakke med duoen. Slik er det ikke vanligvis. Dette er utøvere som stort sett får holde på med sitt i fred. Men ikke her.
Mulighetenes leker
De olympiske leker har en helt egen kraft. Mesterskapet kan løfte ukjente idretter og utøvere inn i nye stuer.
I et familiehjem på Stange kan Gullrekka plutselig måtte vike for en landsmanns gullkamp, kanskje for første gang på mange år. I en studenthybel i Bergen kan det tradisjonsrike Netflix-maratonen vrakes for en bryters ferd mot finale.
I løpet av to OL-uker kan atleter som har levd på foreldrenes velvilje, forvandles til sponsormagneter og blir gjenkjent på Karl Johan i lang tid etterpå.
OL kan snu opp ned på en utøvers liv.
Ja, man både kan og bør stille spørsmål ved om det er riktig å presse gjennom et så stort mesterskap i en koronastengt by. Og ja, man kan mislike at pengenes makt er blitt så dominerende i idrettsverdenen.
Men utøvernes drømmer er også en side av fortellingen.
Tuftes underbukser
Hvor mange underbukser ville Olaf Tufte ha solgt uten OL? Svaret er trolig «ingen».
At han ble en stor idrettsmann, handler om alle timene han la ned med slit både på familiegården, i styrkerommet og på vannet. At han ble en kjent idrettsmann, handler om at han lyktes da det gjaldt.
Han fikk ut kjempekreftene sine akkurat de minuttene verdens øyne var rettet mot ham: i OL.
Sølv i Sydney i 2000. Så det store gulløyeblikket i Athen i 2004. Og en ny gullmedalje i Beijing fire år senere.
Tufte har fosset inn også til VM-gull. Men det er OL som har skapt en norsk idrettslegende.
Inspirert av Tuftes dans
Drømmer avler drømmer. Én utøvers store triumf blir en annens inspirasjon.
Under gullekene i Athen danset Tufte foran kamera. «Jeg er i kjempeform», sang han.
Da satt en ti år gammel Amalie Iuel benket foran TV-skjermen. Nylig trakk hun frem dansen som sitt beste OL-minne.
– Det jeg biter meg merke i, er at du så den videoen av Olaf da du var ti år, og nå skal du og han være med i samme OL, kommenterte treningspartner Karsten Warholm til Eurosport.
Ikke som fotballstjernene
Det er lett å tenke at toppidrettsutøvere er privilegerte. Det stemmer på et vis. De får bruke dagene til å gjøre det mange av dem trives best med. De får forfølge sine drømmer. Egoismen dyrkes.
Men dette er ikke som fotballspillerne i de store ligaene, som håver inn millioner hver eneste uke.
De færreste i den norske OL-troppen kan velte seg i luksus. Flere lever fra hånd til munn.
OL-suksess kan forandre rammebetingelsene.
Store øyeblikk
Noen ganger kommer spørsmålet: Betyr toppidrett noe? For meg ligger betydningen i drømmene. De færreste blir toppidrettsutøvere. Men de store øyeblikkene kan inspirere langt utover det.
Da Tor Arne Hetland spurtet til sprintgull i OL i 2002, stormet jeg ut i langrennsløypene. Det ble ingen skikonge av meg. Men det ble nok adskillig flere timer på ski enn det ellers ville blitt.
Toppidretten kan med sine høye oppturer og dype nedturer være et bilde på livet.
De neste to ukene vil vi få slike øyeblikk.
Kanskje får vi noe som minner om London-OL i 2012. Nasjonen sto nærmest stille da fekteren få hadde hørt om, Bartosz Piasecki, overrumplet motstander på motstander. Til slutt sto bare én konkurrent mellom ham og gullet. Det ble sølv.
Den dagen ble Piaseckis liv forandret. Spørsmålet er hvem som griper sjansen denne gangen.