Idrettsfest for enhver pris

TOKYO (Aftenposten): De olympiske leker har mutert til noe helt annet enn tankene de ble tuftet på.

Et flertall i den japanske befolkningen ønsker ikke at OL skal arrangeres, viser meningsmålinger. Her fra en protest i Tokyo sist helg. Et flertall i den japanske befolkningen ønsker ikke at OL skal arrangeres, viser meningsmålinger. Her fra en protest i Tokyo sist helg. Foto: KIM KYUNG-HOON / REUTERS / NTB

Befolkningen i Japan har i flere måneder sagt tydelig fra om hva de mener. Men det har vært som å rope ned i en tom brønn. OL skjer enten de vil eller ikke. For mye penger står på spill.

Arrangementet heter fortsatt De olympiske leker, men er noe helt annet enn det den franske baronen Pierre de Coubertin grunnla for 127 år siden.

Den gang skulle de moderne olympiske leker være et redskap for å skape fred på tvers av nasjoner. Coubertin beskrev en bevegelse som skulle gå foran som et eksempel på høy moral og renhet.

OL kunne være et idealsamfunn i miniatyr.

I dagens retningslinjer finner vi igjen mange av de fagre ordene. Målet er å bruke idrett til en harmonisk utvikling av menneskeheten, skriver Den internasjonale olympiske komité (IOC).

Idealet slo sprekker

I Tokyo følges IOC-president Thomas Bach av så mange sikkerhetsfolk at man kunne forvekslet ham med en kongelig. IOC-medlemmene bor på et av byens mest luksuriøse hoteller. Koronafrykten i folket blir avfeid.

Smittevernreglene er strenge. Tribunene vil være strippet for tilskuere. Dette blir først og fremst et TV-show. Så lenge konkurransene sendes som de skal gjennom TV-ruter verden over, vil milliardene renne inn på sveitsiske IOC-kontoer. Målet vil være oppnådd.

Men vi kommer ikke utenom at dette er blant de mest kontroversielle lekene noensinne.

At OL skulle presses gjennom i en pandemistengt by, var ikke det Coubertin så for seg.

Franskmannens idealer om moral og rettferdighet slo riktignok raskt sprekker. De første historiene om utøverjuks løper nesten til OL-historiens begynnelse.

Siden har visjonen om gjensidig forståelse og vennskap, solidaritet og fair play mutert til gigantprosjekter. Når festen er over, er det ofte lokalbefolkningen som sitter igjen med regningen.

Da bulldoserne kom

Nå bedyrer Thomas Bach at det ikke er grunn til bekymring.

Løfter har OL-vertskap fått før.

I forkant av sommerlekene i 2016 sa Bach at «historien kommer til å snakke om ett Rio de Janeiro før lekene, og et mye bedre Rio de Janeiro etter lekene».

Det gikk ikke helt slik.

Da OL nærmet seg, kom bulldoserne. Titusener ble presset ut av hjemmet sitt under forberedelsene av lekene. Et halvår etter at OL-ilden sluknet, spredte bildene av de forfalne OL-anleggene seg i pandemifart.

Byen og landet var rammet av økonomisk krise. Det satte arven etter lekene i fare.

Budsjettene sprekker

Historien om Rio er et godt eksempel på hvorfor dette arrangementet er spesielt risikabelt for arrangørene. Da Brasil i 2009 vant kampen om OL, var landet preget av optimisme. På Copacabana var det vill jubel. President Lula felte gledestårer.

Det tar imidlertid mange år fra en OL-tildeling skjer til lekene gjennomføres. Mye kan skje på den tiden. Da lekene nærmet seg, var fremtidstro snudd til økonomisk og politisk kaos.

Nå har også japanerne fått merke hvor galt det kan gå mens man venter på idrettsfesten. Koronaviruset kom som et bakholdsangrep.

Budsjettet som startet på 65 milliarder kroner i 2013, hadde est ut til nær det dobbelte før pandemien. Så kom utsettelsen. I desember ble prisen offisielt estimert til 136 milliarder kroner. Trolig blir de reelle kostnadene langt høyere.

Lillehammer-smellen

Den lange forberedelsestiden er en viktig årsak til at OL er sårbart for budsjettsprekker, ifølge forsker og økonomiprofessor ved University of Oxford, Bent Flyvbjerg.

Flyvbjerg og forskerkolleger har gjennomgått samtlige leker siden 1960. Budsjettene sprakk hver gang, selv når indirekte utgifter som veibygging utelates fra regnestykket. Også OL på Lillehammer i 1994 ble betydelig dyrere enn det som først ble anslått.

– Byer som tar på seg olympiske leker, forplikter seg til et av de dyreste og økonomisk mest risikable megaprosjektene som finnes, fastslår forskerne.

Rapporten er møtt med kritikk av IOC. De viser til en annen rapport som sier at inntektene som regel har dekket utgiftene for arrangementet de siste 20 årene. Denne forskningen har for øvrig fått økonomisk støtte av IOC.

To danske idrettsøkonomer har sett på påstandene. De vurderer at IOC har noen poenger om valg forskerne har tatt, men at hovedkonklusjonen i rapporten står:

Det er høyst tvilsomt at OL gir en by eller et land et økonomisk løft.

OL-ideen er ikke død

Coubertins OL-idé er kanskje ikke død. Den olympiske historien er full også av vakre øyeblikk.

Ta skytterne fra Georgia og Russland som under OL i 2008 omfavnet hverandre mens kulene føk mellom soldater fra landene deres. Eller Tommie Smith og John Carlos på seierspallen med knyttede never i protest mot rasediskrimineringen i USA.

Effekten av at utøvere fra hele verden samles til en felles idrettsfest, skal ikke avfeies.

Men arrangementet har godt av at man tar noen steg tilbake. IOC har et omdømmeproblem.

Da politikerne 1. oktober 2014 våknet opp til VG-oppslaget om at IOC-medlemmene krevde «gratis sprit på stadion og cocktail-fest med kongen», var det nådestøtet for Oslos OL-søknad. I stedet er det Beijing som skal arrangere neste vinters leker, slik Vladimir Putin gjorde det i 2014.

I mange demokratiske land har OL-lysten vært lunken. Autoritære ledere trenger ikke tenke på folkets vilje.

Pierre le Coubertin. Foto: NTB

Løfter om ny kurs

Nå snakker IOC om at de har staket ut en ny kurs. Søknadsprosessen er snudd på hodet. Det minner ikke lenger om en vill budrunde i et hett boligmarked. I stedet skal en IOC-komité utvikle konsepter i samarbeid med interesserte byer.

De sier at de ikke vil ha prosjekter som i Sotsji, der en hel by måtte bygges for vinter-OL. De snakker om nøkternhet.

– Det er ikke byene som skal tilpasse seg OL, men OL som skal tilpasse seg byene, lyder det fra IOC.

Samtidig kan man argumentere for at all makten nå samles på få hender. IOC-styret anbefalte australske Brisbane etter råd fra en ny komité ledet av norske Kristin Kloster Aasen. Selv om det reelt sett var en avstemning onsdag, var det aldri spenning om utfallet.

Da ble Brisbane som eneste kandidat valgt som OL-vert (2032), den første tildelingen siden de nye rutinene trådte i kraft.

IOC har lite kreditt i banken. Derfor må de bevise at tiden for overdådig sløseri er forbi. Uansett har organisasjonen gitt seg selv litt pusterom med tildelingene for de neste lekene: Etter Kina står Frankrike, Italia, USA og Australia for tur.

Pusterommet kan bli nyttig. Det er ikke sikkert Japans OL-skjebne er den mest inspirerende historien for andre byer.

Vis fakta ↓
De neste olympiske leker