Det mangler ikke på målsettinger i idrettsorganisasjonene.

Det internasjonale fotballforbundet skal «promotere fotballen i lys av dens samlende, lærende, kulturelle og humanitære verdier.»

Den internasjonale olympiske komité vil «bruke sporten til den harmoniske utviklingen av menneskeheten med sikte på å fremme et fredelig samfunn som er opptatt av å bevare menneskeverdet.»

«Idretten skal være en inkluderende arena der alle er like mye verdt, føler tilhørighet og opplever gjensidig respekt», heter det i Norges Idrettsforbunds nye etiske retningslinjer.

Verdiene er velmente, men kommer ofte i konflikt med markedskrefter og storpolitikk.

Vi ser det med fotball-VM i Qatar. Friidrettsstevnet Diamond League i samme land denne helgen. OL i Kina neste vinter. Og europeiske fotballtoppers nylige valg om å gi Hviterussland et mesterskap.

Noe skjer

Derfor er det så viktig at det norske supporteropprøret mot Qatar-VM har presset frem en debatt. 20. juni skal Fotball-Norge ta stilling til boikott av mesterskapet. Men debatten har spredt seg til hele idrettsriket.

Norsk idrett må samles om en felles stemme i møtet med alle disse problemstillingene, mente Brettforbundet. De foreslo å etablere en veileder som skal legge føringene. Under idrettstinget ble forbundet og idrettsstyret enige om et justert forslag.

Det gikk enstemmig gjennom.

– Norge er et lite land, men en av verdens største idrettsnasjoner. Uten å være naive, kan det festes lit til at norsk idretts stemme vil bli hørt, sier Ola Keul, president i brettforbundet.

Vedtaket er kjærkomment. Nå må det fylles med innhold. Også etter idrettstinget i 2019 ble det snakket om en tydelig internasjonal stemme. Den har ikke vært så enkel å legge merke til.

Skrekkeksempler

Mange spør hvor langt idrettens ansvar strekker seg. Det er en problemstilling full av dilemmaer.

Kanskje er det naturlig å starte med idrettens egne, nedfelte verdier. De forteller at organisasjonene selv mener de har et ansvar utover å skape idrettsaktivitet. Ofte er det for stor avstand mellom ord og handling. Men ordene forplikter.

Idretten kan ikke løse alle verdens problemer. Et minstekrav bør likevel være at idretten ikke selv bidrar til brudd på menneskerettighetene.

Dødsfallene og de kritikkverdige arbeidsforholdene i byggingen av Qatar-VM er eksempelet som skriker om oppmerksomhet. Eksempelet er grovt, men langt fra det eneste mesterskapet med et mørkt bakteppe.

Anklager om bruk av nordkoreanske slavearbeidere hang som en mørk sky over Russland-VM i 2018. Da Rio de Janeiro skulle arrangere OL i 2016, kom bulldoserne. Familier ble presset fra sine hjem.

Den globale ideen

Finnes det en absolutt grense for hva idretten kan akseptere?

Det store dilemmaet er at idretten er global. Verden går i en mer autoritær retning. Hvis kun land som følger vestlige spilleregler skulle få arrangere store mesterskap, ville det til slutt ikke vært mange å velge mellom.

Det ville også brutt med ideen om en global idrett. Praksisen ville ikke utelukket bare autoritære ledere, men også lokalbefolkningen i landene.

Et annet poeng er at mange vestlige land selv har vært skeptiske til å ta på seg store mesterskap. Norge hadde alle muligheter til å søke om å få OL i 2022. I stedet arrangeres det i Beijing.

Spørsmålet er hva man likevel kan gjøre. Én ting er hvilke krav man kan stille før mesterskap tildeles. Én annen er hva man kan gjøre i ettertid.

En grense?

Noe av det norsk idrett bør diskutere, er om det skal være en terskel for hva den kan være med på. Deretter bør man jobbe for å få med seg andre idrettsnasjoner. En slik terskel kan være om et land systematisk bryter menneskerettighetene overfor egen befolkning.

Man kan argumentere for at en slik grense ville diskvalifisert Kina. Spørsmålet er hvordan man ville håndtert en slik situasjon med en så mektig nasjon. Næringslivet er avhengig av Kina. Og det er en grunn til at norske myndigheter er langt tydeligere i kritikken av Myanmar.

Det er lettere å være røff overfor land som Qatar og Hviterussland enn Kina og Russland. Samtidig er det i de mindre statene menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty faktisk har tro på at det er mulig å presse frem endringer.

På samme måte står det mer på spill for myndighetene enn for idretten. Det kan gjøre det lett å peke på sistnevnte.

Hva med næringslivet?

Det er likevel ikke slik at idretten lever i et vakuum. Mens jeg kritiserer Uefa for å gi Hviterussland mesterskap, er Aftenposten-eier Schibsted tungt inne i samme land.

Likevel blir det defensivt om det eneste hensynet idretten skal ta, er at de selv ikke skal bidra til menneskerettighetsbrudd.

Når idretten gir OL til Kina, tilbyr de en enorm synlighet. Det medfører ansvar.

– Det handler om å insistere på å fortelle historien kineserne vil kneble, sier Amnesty-generalsekretær John Peder Egenæs.

Det er den historiefortellingen fotballandslaget begynte på om Qatar. Nå bør norske idrettsledere klekke ut en plan for OL i Kina.