Fredag forrige uke fikk Skiforbundets ledelse en trussel i fanget.

Den kom fra en rekke sponsorer og utløser en viktig debatt for idretten.

Hvor går grensen for hva sponsorene kan blande seg inn i? Det er kjernen i problemstillingen.

Trusselen fra sponsorene ble mandag ettermiddag møtt av et motangrep. Det kom fra styret i Norges Skiforbund.

« ... dette er etter skistyrets oppfatning et angrep på idrettens autonomi og vår frie stilling. Skistyret har ikke annet valg enn å reagere når idrettsdemokratiet på denne måten blir truet», uttalte skistyret.

Hva sa sponsorene?

Var det sterke motangrepet berettiget? Først må vi se på hva sponsorene faktisk sa.

Sponsorene viste til sine felles verdier som «åpenhet, empati, transparens, godt lederskap, likestilling og mangfold». De understreket at det ikke er deres «oppgave å mene noe om organisering innen NSF», men at de observerer en håndtering av konflikten med hoppsjef Clas Brede Bråthen som ikke samsvarer med deres verdier.

«For oss som sponsorer er Skiforbundets håndtering av denne saken åpenbart uheldig. Det er ødeleggende for Skiforbundets omdømme, og påvirker samtidig sponsorenes omdømme negativt», heter det.

Så langt er det greit nok. Det er legitimt å kritisere håndteringen av saken. Forbundet havnet bakpå i dialogen med sponsorene. Det er fullt forståelig at de frykter for eget omdømme.

Trusselen

Videre i uttalelsen viser sponsorene til at saken er uheldig også for laget Bråthen «har bidratt til å bygge opp gjennom sin innsats for hoppsporten i en årrekke». De ber forbundet legge prestisjen til side og komme til enighet «på en slik måte at det begrenser skadene».

Brevet avsluttes med en trussel:

«Uten en slik enighet vil undertegnede sponsorer vurdere å trekke støtten som nå gis til hopplandslaget gjennom NSF, og se på alternative ordninger for å støtte utøverne for sesongen 2021/22. Sponsoravtaler som skal reforhandles etter kommende sesong vil da ikke bli fornyet.»

Gikk for langt

Sponsorene skriver ikke eksplisitt at Skiforbundet har to valg: forleng kontrakten med Bråthen eller mist millioninntektene fra oss.

Uttalelsen kom imidlertid ikke i et vakuum. Flere av sponsorene har underveis i den offentlige striden rykket ut med støtteerklæringer til Bråthen.

– Help stiller seg bak hopplandslaget og Clas Brede Bråthen, sa eksempelvis kommunikasjonsdirektøren i Help, Dag Are Børresen, til NRK for to uker siden.

– Innsatsen hans har utgjort en forskjell for jentene. Vi så frem til at han skulle fortsette med den jobben, sa LO-topp Peggy Hessen Følsvik til VG.

Det er vanskelig å løsrive utspillene fra brevet. Samlet sett er inntrykket at sponsorene presser forbundet i én retning i en pågående personalsak.

Der går sponsorene for langt. På den måten kan de også ha bidratt til å svekke mulighetene for å finne en løsning. Skiforbundet kan ikke bøye av for et slikt press.

Samtidig er det lett å forstå sponsorenes frustrasjon. Den vokser av Skiforbundets spagat. På den ene siden viser de til at det er en personalsak. På den annen side leverer de generelle karakteristikker om at Bråthen har vist uakseptabel adferd.

«Enten bør en stå for at dette er en personalsak, eller så får en legge frem hele bildet», skriver fedrene til Maren Lundby, Silje Opseth og Halvor Egner Granerud i en kronikk.

Ny trend

Hvis hoppsponsorene trekker støtten etter kommende sesong, vil det være dramatisk for Skiforbundet.

Spørsmålet er i hvilken grad den økonomiske makten skal veksles inn i innflytelse.

Dette er et område i rask utvikling både her og internasjonalt. Store selskaper kaster ikke lenger bare penger etter idretten uten å stille krav.

Det skyldes at en rekke skandaler i internasjonal idrett har økt bevisstheten, men også at selskapene tar en tydeligere samfunnsrolle. For selskapene handler det siste selvsagt også om at de har skjønt at samfunnsansvar lønner seg økonomisk.

Flere eksempler

Ett eksempel på dreiningen er hvordan Nike gjorde Colin Kaepernick til en frontfigur. Han ble pariakaste i amerikansk fotball da han knelte i protest mot politivold mot minoriteter. Nike dyrket kampen hans.

Et annet er likestilling. Sponsorer tar en aktiv rolle i fordelingen av midler mellom kjønn i ulike idretter.

Et tredje er sponsorenes rolle i å få flyttet ishockey-VM fra Hviterussland tidligere i år.

Det er bra at sponsorer bryr seg om verdier. Makten deres kan bidra til å presse frem endringer som sitter langt inne. Slik sett er utviklingen positiv.

Men ett sted må det gå en tydelig grense. Idretten kan ikke la kommersielle krefter diktere personalsaker.