Medaljene renner inn for norsk skisport. I kulissene har kampene vært harde.
Vi husker Maren Lundbys gulltårer etter kvinnenes første VM-renn i stor bakke. Johannes Høsflot Klæbos maktdemonstrasjon på stafetten. Sebastian Foss Solevågs slalåmgull. Dette var fortellingen om Ski-Norge tidligere i år.
Nå står skiforbundet i en betent konflikt med en av deres mest markante ledere. Kampen spilles for åpen scene.
Den er vond for alle parter.
For Clas Brede Bråthen handler det om egen fremtid som sportssjef for hopperne. For hopperne handler det om veien videre for egen gren. For skiforbundet handler det om omdømmet, som igjen handler om inntekter.
Det siste understrekes av at en rekke sponsorer har blandet seg inn.
Skiforbundet skal legge til rette for aktivitet for sine rundt 140.000 medlemmer, og det står midt i forberedelsene til en OL-sesong. Da er denne situasjonen uholdbar. Også for de involverte personene og deres familier koster hver dag med denne striden krefter. Derfor vil det trolig komme en avklaring i løpet av kort tid.
Anklagene flyr
Konflikten fløt til overflaten i august. Da bestemte landslagssjef Alexander Stöckl seg for å gå til media med informasjon. Han var en av 17 fra hoppmiljøet som skrev under på et opprop for å beholde Bråthen som sportssjef. Maren Lundby er blant utøverne som støttet kravet.
Tidligere i sommer fikk Bråthen beskjed om at åremålskontrakten hans ikke blir forlenget etter kommende sesong. Ledelsen i skiforbundet ønsker ham ikke med videre.
Den siste tiden har Ski-Norge drevet en skyttergravskrig. Det er et stygt syn.
Historier og anklager slenges frem og tilbake. De ulike leirene presenterer vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger. Noe av det vil aldri kunne bli mer enn ord mot ord.
For skiforbundet handler det om at Bråthen over lang tid har hatt en «konfronterende og uakseptabel kommunikasjonsform og adferd», slik skistyret formulerte det forrige uke. Bråthen og hans støttespillere kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen. Han mener at han kjemper hoppernes sak og sier tydelig fra, men at han ikke er gått over streken.
Så lenge en del av anklagene er ord mot ord, er det vanskelig å vurdere. En del av kjernen handler imidlertid også om ulike syn på en sportssjefs rolle. Skal en sportssjef bruke det meste av kreftene på å skape aktivitet med trenerne og utøverne under seg, eller må vedkommende også samarbeide godt med ledere sentralt i forbundet? Der er partene splittet.
Spørsmålet er om det i det hele tatt finnes en vei tilbake til at disse personene kan jobbe sammen igjen. Det er ulike saker, men rettssaken mot tidligere NRK-programleder Line Andersen er et eksempel på hvor vanskelig det kan være når konflikten først har eskalert.
Langvarig stridsemne
Da pandemien kom, kom også budsjettkuttene. Frustrasjonen steg. Når Bråthen ser at hoppsporten trues, våkner kampviljen i ham. Konfliktnivået eskalerte for ett års tid siden.
Uenighetene har imidlertid vært der i flere år. Ett stridsemne er fordelingen av inntekter.
Norges Skiforbund kan beskrives som et lappeteppe. Det består av seks ulike grener med ulike forutsetninger og behov.
Den viktigste inntektskilden er de TV-sendte skiarrangementene i Norge. Disse pengene går til en sentral pott før de fordeles. Pengene overføres både til topp- og breddeidrett.
I hoppmiljøet er det en oppfatning om at de får for lite igjen sammenlignet med hva de bringer inn av inntekter. Det er også irritasjon over det noen mener er manglende åpenhet rundt de reelle summene.
Dette er en kamp Bråthen har tatt opp gang på gang.
Det var også tema da Hildrum-utvalget i 2019 vurderte organiseringen av skiforbundet.
Utvalget skrev at pengeflyten «fremstår som en vesentlig kilde til frustrasjon og lavere tillit mellom aktørene i forbundet enn nødvendig». Det mente frustrasjonen også kan «komme i veien for økt samhandling, felles prioriteringer og riktige prioriteringer».
Mer åpenhet ble foreskrevet som medisin. I tillegg anbefalte utvalget skiforbundet å gjennomgå hvordan pengene fordeles. Dette arbeidet ble utsatt av pandemien.
Verdier under press
Når skiforbundets egne verdier sier at «organisasjonen skal preges av frivillighet, demokrati, lojalitet, åpenhet og likeverd», er det viktig at slike tilbakemeldinger fra utvalget blir tatt på alvor.
Skiforbundet skriver også om seg selv at det skal drives «med utøveren i sentrum».
Likevel har organisasjonen havnet i en situasjon der flere viktige utøvere motsetter seg beslutningen deres. De ser en hoppleder som har oppnådd imponerende sportslige resultater gjennom 17 år, og som har kjempet viktige kamper, for eksempel for likestilling.
Utøvernes stemmer må naturligvis lyttes til. Det er dem idrettsorganisasjonene er til for. Samtidig er dette en personalsak som må behandles som nettopp det.
En siste viktig aktør er sponsorene. Flere av dem har stilt seg bak Bråthen. Det er forståelig at de er urolige for at håndteringen av saken vil svekke også deres omdømme. Men det er ikke deres rolle hverken å ansette eller avsette sportssjefer.
Likevel er det ett av mange elementer som gjør denne saken så smertefull. En løsning kan ikke komme fort nok.
Bretten Berg vil ikke kommentere om hun kan jobbe med Bråthen