Han forsikrer at politikerne har syn for, og har jobbet med, konsekvenser av nedlegging av sjukeheimsplasser. Han forsikrer at en ikke tar lett på dette, men at det er krevende å stå i det, både i hovedutvalg, formannskap og kommunestyre. Da er det fristende å spørre: Hva har politikerne stått i med ? - og hva har vært krevende ?

Dette har i alle fall så langt ikke vist seg i konkrete handlinger og planer som kan gi brukerne håp om at ting skal bli bedre. Han avslutter med: " Så er det selvsagt lettere å stå utenfor og stille kritiske spørsmål enn " å ha skoa på ." Dette faller på sin egen urimelighet. Det er nok stilt kritiske spørsmål, som vel og merke ikke er besvart. Men ingen som har ytret seg, om eldreomsorg eller forhold for personer med nedsatt funksjonsevne, er utenfor, og alle "har skoa på ", med større praktisk erfaring enn de fleste politikere.

Som den som har sagt mest, føler jeg meg omfattet av beskrivelsen: - å stå utenfor og stille kritiske spørsmål, og " ikke ha skoa på ". For å forsvare min egen deltagelse, er jeg nødt til å gjøre rede for egen bakgrunn for å gjøre dette, både som fagmenneske og omsorgsperson. Som fylkeskommunal sjukeheimsoverlege for Romsdal i 15 år, med sete på Molde sjukeheim, (Glomstua) fikk jeg god erfaring med den kommunale heimebaserte omsorg. Dette samarbeidet med avlastning og rehabilitering gikk så bra at sentrale myndigheter omtalte det som Møremodellen. Det var ikke vanlig at sjukeheimene ble brukt så aktivt for å forlenge heimetilværelsen.

Jeg var samtidig lege for 78 pasienter i Molde sjukeheim. De fleste fra Molde, men vi rehabiliterte pasienter fra flere kommuner. Derfor kjenner jeg medisinsk eldreomsorg, sjukeheimsdrift og samarbeid fra innsida. Da kommunen tok over sjukeheimene, ble det 17 år som seksjonsoverlege ved geriatrisk seksjon, medisinsk avdeling, Molde sjukehus. Det ble fortsatt godt samarbeid med den kommunale medisinske eldreomsorg. Blant annet ved at jeg årlig hadde sirka 50 heimebesøk i Molde kommune for å vurdere heimesituasjonen for pasienter henvist til poliklinikken. Slagteamet hadde utskrivningsmøter med kommunale team eller representanter.

Jeg har tidligere fortalt at vi, i en 3-års periode på 90-tallet, kunne vise at 50% av pasientene som var søkt til sjukeheimsplass, ble utskrevet direkte heim etter flere ukers rehabilitering hos oss. Jeg har brukt dette for å vise hvor viktig rehabilitering er for å spare sjukeheimsplasser, og for at  en fortsatt kan være heime. Men da må en ha plasser å gjøre det på, fordi det nå er en kommunal oppgave.

Ved geriatrisk poliklinikk ble det stadig mer demensutredning, og jeg var en dag i uka geriater ved Alderspsykiatrisk avdeling. Dette var nyttig for meg da jeg som pensjonist fikk omsorg for ektefelle med demensutvikling og økende hjelpeløshet. Fikk god erfaring med nattlig hjelp og stell, og all daglig omsorg, uten noe hjelp utenfra. Men da et hjerneslag forverret situasjonen, kom heimesjukepleien inn i bildet. Det to imidlertid bare 2 dager før ho måtte inn i sjukeheim, der ho døde 5 mndr. senere, på korttidsplass, men etter god omsorg.

Mine 32 år i aldersmedisin og eldreomsorg, og mange år som omsorgsperson, er ikke å være utenfor, men innafor, og ha skoa på. Når situasjonen er som i dag, skyldes det mangeårig politisk svikt, med manglende prioritering og budsjettering av eldreomsorga. Politikerne har mye å forklare. De har ikke forstått problemet, og derved er løsninga blitt problemet. Behovsstyrt budsjettering er blitt til budsjettert behovsstyring. Politikerne har ikke vært skodd i det hele tatt.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal