Den 12. januar 1942 møttes de kommunale myndigheter, anført av NS-ordfører Schneider, på Hotell Nobel. På dagsorden sto feiringen av Moldes 200-årsjubileum. Samlet på Nobel var lederne for de foreninger og institusjoner som på nærings- og kulturlivets område tradisjonsmessig hadde preget byen. Det vil da si de foreninger som fortsatt var virksomme.

Etter en innledningstale fra ordføreren, ble flere forslag til arrangement luftet. De fleste ble parert med kommentarer om tingenes sørgelige tilstand – som nok kunne oppfattes som små stikk til myndighetene.

– Det er en veldig interessant problemstilling. Det var nok alltid en avveiing om man skulle samarbeide med dem som hadde den reelle makta for å få en viss innflytelse, eller om man skulle stille seg steilt imot. Balansegangen der var nok vanskelig, forteller historiker Per Arnt Harnes.

Historiker: Per Arnt Harnes.

Hvor skulle festen være?

Rådmann Skulstad foreslo folkefest på Romsdalsmuseet under møtet på Nobel. Peter Solemdal minnet om at plassen på museet var pløyd opp, og foreslo i stedet Reknesparken.

Andreas Moe fra Molde Misjonskor lanserte ideen om gudstjeneste på den gamle kirketomta hvor misjonskoret kunne synge tekster forfattet til anledningen. Forslaget vant brei oppslutning, og det var klart at om byens befolkning ville samle seg på plassen der den gamle kirka sto, ville dette ha stor symbolsk betydning.

– Den generelle innstillingen blant byens innbyggere var nok lunken eller rett og slett avvisende. Tidlig i okkupasjonstida var nok folk litt i villrede hvordan de skulle oppføre seg overfor tyskerne. Noen samarbeidet litt for å få inn sine synspunkt, mens andre sto steilt imot. Enkelte så også sitt syn på å tjene penger på tyskernes inntreden i byen, forteller Harnes.

Kantate til byen

Noe jubileumsprogram ble ikke lagt under dette møtet, men ordfører Schneider var av den oppfatning at det ble samstemmig gitt uttrykk for at 200-årsjubileet skulle feires på en enkel og verdig måte et halvt år seinere. Hovedinnslaget skulle være framføringen av en kantate, som med Schneiders egne ord, skulle «kaste glans over dagen og for etterslekten stå som et kulturelt og bypatriotisk minne om 200-årsdagen og den måte hvorpå vi, som lever her i dag, tross harde tider evner og høytideligholde den».

Det første jubileum

100 år tidligere hadde Molde feiret sitt første sekulære jubileum. I 1842 fylte byen 100 år – noe som ble feiret ved å stifte et selskap – Selskabet for Molde Byes Vel. Overlærer J.O. Horn la fram en lengre utgreiing overfor kommunalbestyrelsen om hvordan kjøpstaden første hundreårsfest burde høgtideligholdes, og med forslag til stiftelse av et selskap. Dette selskapet skulle ha som formål å oppmuntre, fremme og understøtte en for byen nyttig og velgjørende innretning. I sin utgreiing som ble forelagt for byfogd Quinsgaard hadde Horn flere punkt:

* Asylinnretninger eller oppholdssteder om dagen for fattige barn.

* Søndagsskoler.

* Innkjøp og utdeling av bibler, salmebøker og skolebøker til fattige, men ordentlige familier og deres barn.

* Byens forskjønnelse med innkjøp av tomter til bebyggelse eller til å hindre bebyggelse, treplanting og anlegging av torg, vannledninger og brønner, gatebelysning og en badeinnretning.

I byselskapet ville Horn ha flest mulig med, og derfor foreslo han at minste årspenger skulle være bare 24 skillinger. På ettårsdagen hadde Selskabet for Molde Byes Vel 55 innenbys medlemmer.

Byen fyller 150 år

50 år seinere kunne byen feire sine første 150 år. Dette ble grundig feiret – både i byen og i Romsdals Budstikke som da fylte 49 år. I en festtale på trykk i avisa blir byens historie hyllet.

– I en hvilestund møter vi hinanden i dag, og til den har vi gjort vor blomsterklædte by saa festlig vi kunde. Unge og gamle er samlet, venner og frænder fra fjern og nær.

Avisa hadde også flere telegram i anledning jubileet på trykk. Fra Kongehuset ble det ønsket lykke og framgang.

– Hans Majestæt Kongen bringer moldeborgere sin hjerteligste tak for det i anledning af 150 års jubilæet mottagne telegram og ønsker Molde by held og varig framgang.

Også fra stortingspresident Sivert Nielsen kom det hilsener.

– Paa Stortingets vegne utønsker jeg byen i anledning dens jubilæum, fremdeles held og lykke for byens indvaanere.

Det kom også hilsener fra moldenser og statsråd Hans Rasmus Astrup.

– Beder om faa forene mig i det almindelige norske ønske i dag, at lykke og velsignelse maatte ud over tiderne følge vort kjære Molde.

To jubileer skulle feires

I sin utgreiing for Selskabet for Molde Byes Vel i 1842 år tidligere hadde Horn sagt:

– Rom ble ikke bygget på en dag, heter det, og vi som den 29. Juni 1842 inngår en sådan forening, hvorom her er tale, vi arbeider ikke herfor alene for vår nærmeste slekt alene. Vi vil kun legge grunnsteinen til en bygning hvor videre oppførelse og utvidelse overlates til kommende tider, og så forfengelige er kanskje mange blant oss, at vi ønsker at dette selskap måtte holde sitt første jubileum i året 1942 den 29. Juni, når byen Molde feirer sin annen secularfest.

Manglende støtte

Men det ble nok ikke slik Horn hadde sett for seg 100 år seinere. Den planlagte kantaten ble skrevet av gardbruker Ola Fladmark og organist Thorolf Høyer-Finn, og sto ferdig allerede i februar 1942. Herman Dahle hadde tatt på seg oppgaven med å lede innøvinga og framførelsen av kantaten. Så seint som i slutten av mars opplyste ordfører Schneider til Morgenposten at byjubileet skulle feires med en enkel høgtidelighet på skoleplassen. Etter en kort andakt og tale av ordføreren skulle et blandet kor på 100 medlemmer framføre kantaten. Men på det tidspunktet hadde allerede Herman Dahle kommet med beskjed om at det hele truet med å stanse opp på grunn av manglende tilslutning fra byens sangere.

– Det skjedde en endring i byen etter drapet av Knut Welle i Reknesparken høsten 1940. Det ble harde fronter i byen og de ble klarere og klarere jo lenger ut i krigen man kom, forteller Per Arnt Harnes.

Ingen kantate

Den 29. juni kom, men ingen kantate ble framført. Jakob Bolstad skriver følgende om jubileumsfeiringen i Molde.

– 29. juni. Det er i dag Molde bys 200 års jubileumsdag. En utmerket jubileumskantate med tekst av O. Fladmark og musikk av Thorolf Høyer-Finn er offentliggjort i lokalpressa, men kom ikke til oppføring under de rådende forhold. NS og Hirden prøvde å sette sitt preg på dagen med byting, fest og mønstring på Gottfred Lies plass, men uten at noen som helst tilslutning fra befolkningens side. Ikke et eneste flagg var å se på private stenger.

Det at kantaten ikke ble oppført, ble et nederlag for ordfører Schneider som hadde lagt all sin prestisje i jubileumsfeiringen. I 1942 hadde rådmannen foreslått en bevilgning på 400 kroner hver til Molde Mandssangforening, Arioso og Presto. Dette beløpet tok ordføreren tilbake da han hadde fått et bestemt inntrykk av at musikkinteressen ikke var så stor at kommunale bevilgninger var på sin plass.

– Det var typisk at dette skjedde. Til nød kunne det forsvares at du gjorde små tjenester for NS-styret for å skaffe mat til familien, men ikke noe slikt. Her var det tydelig at folk i byen hadde tatt et standpunkt, forteller Harnes.

Wehrmacht godt representert

Likevel ble det jubileumsfeiring i Molde. Romsdals Budstikke skriver at på grunn av de motsetningsforhold byen er oppe i tida var festen i høve Molde bys 200-årsjubileum imøtesett med noe blandete følelser. Ifølge avisreferat var den tyske Wehrmacht godt representert sammen med konstituerte NS-statsråder, mens en fåtallig hirdgjeng marsjerte gjennom gatene i en utradert og død by. Det viste seg at både myndighetene og gjestene hadde søkt å unngå misstemning, og det hele forløp programmessig. Men oppslutningen til Nasjonal Samling hadde aldri vært stor i Molde.

– Ved stortingsvalget i 1936 fikk partiet to stemmer i Molde. Etter krigen brøt ut ble det nok noen flere, men det skyldes mest at fylkesavdelingen lå i Molde, sier Harnes.

Prominente gjester

Jubileumsfesten ble holdt i det gamle Rådhuset. Blant gjestene var minister for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, dr. Gulbrand Lunde med frue, fylkesmann Kvadsheim, kapitän zur Zee Ahlmann, Orstkommandant Ziegler og en rekke andre tyske offiserer, Reichskommissariatets representant herr Ulrich, de ledende spisser innen Nasjonal Samling, ordførere fra Romsdal, byfogd Bøgh fra Ålesund, politimester Eliassen og de fleste funksjonærer og arbeidere i kommunen.

– De som var der var nok i en slik posisjon at de måtte være der. Det kunne være kommuneansatte eller politimenn. De kunne ikke bare la være – da hadde de ikke hatt noen jobb å gå til, forteller Harnes.

Sinne hos folket

En rekke taler og masse telegram preget avslutningsfesten i Kaffistovas lokaler. Men at det også var «førkrigsservering» i Kaffistova seinere på kvelden satte sinnene i kok hos flere moldensere. Alette Fredriksen var en av gamle moldensere som satte ord på feiringen.

– De spilte og sang Moldesangen, kan du tenke deg noe så grusomt! Her ligger byen i ruiner, og vi er nesten uten mat! Jeg har ikke smør og har ikke smakt skikkelig middag i dag, slik har folket det, jeg måtte gråte.

Festen og måltidet viste hvor den reelle makta lå.

– Det var nok ikke veldig vanskelig for dem å skaffe ting som ikke fantes i butikkene i byen, sier Harnes.

Lundes tale

Blant de mer prominente gjester ved Moldes 200 årsjubileum, var Gulbrand Lunde. Han hadde tidlig blitt en ivrig støttespiller for Vidkun Quisling og var et av de første medlemmene av Nasjonal Samling.

– Gulbrand Lunde var nok en mann som ikke var veldig godt likt av de fleste. Han hadde fått en kulturministerstilling i Quislings regjering, forteller Harnes.

Ministeren holdt tale ved festen hvor han la vekt på framtida for byen og folket.

– Det er alltid slik i et menneskes liv, og også i et samfunn s liv, at det er visse merkedager man feirer. Et byjubileum er en milepæl vi gjerne stanser ved. En ser bakover og en prøver å se framover. En gjør seg opp sitt bestikk. Det kan være dobbelt grunn til det i dag. Det er en omveltningens tid for hele landet. Vi står ved et vendepunkt i vårt folks liv. Og det er viktig å ha seg klart hvilken kurs en skal ta. Molde i dag gir ikke et trøstefullt bilde, men vi må ikke miste motet. Vi må ha kraft til å ta fatt på gjenoppbyggingen, sa Gulbrand Lunde.

Omkom seinere

For Lunde ble tida som kulturminister ikke mye lenger etter besøket i Molde.

– Seinere samme år hadde han irritert forlatt Ålesund etter dårlig oppslutning på et møte. Sammen med kona omkom han da bilen kjørte sjøen mellom ferja og kaia på Våge i Romsdal om kvelden den 25. oktober 1942. Det var snakk om at det kunne være sabotasje, men man tror vel helst det var et hendelig uhell. Uansett førte det til et krav om at alle ferjer måtte ha lem, forteller han.

Ønsket imøtekommenhet

Også den tyske kapitän zur Zee Hans Ahlmann holdt tale ved høgtideligheten. Han kom med noen innrømmelser, men så lyst på framtida.

– Den tyske Wehrmacht står i øyeblikket i nær sammenheng med den beklagelige tilstand Molde i dag befinner seg, men ingen beklager dette mer enn jeg. Det hele er en følge av krigen, men det er mitt og mine offiserskameraters håp at Molde vil bli bygget opp igjen og at den tid vil komme da den tyske marine vil bli møtt med samme imøtekommenhet og gjestfrihet som den ble til del ved så mange flåtebesøk før krigen.

Kantate etter krigen

Da krigen var over, ble byens sang- og musikkrefter sammenkalt og nye øvelser av Fladmark og Høyer-Finns kantate ble påbegynt. Tirsdag 12. Januar 1946 ble kantaten framført for første gang. Den ble oppført for fire fulle hus, og en regnet at 16–1700 mennesker fikk høre den.

Kilder:

Byhistoriker Ola Gjendem har bidratt til denne artikkelen, og bistått Romsdals Budstikke i arbeidet.

Molde bys historie, bind 3 og 4.

Romsdals Budstikke.