I dag starter Frænavegen i det femarmete krysset ved Ranvik- hjørnet. Kari Pettersen ble født i 1937 og vokste opp 150 meter lenger oppe i vegen – i et miljø som er ganske annerledes fra dagens miljø.

– Familien bygget huset her i 1939, men det brant ned under krigen bare et halvt år seinere. Det fantes nesten ikke trafikk på Frænavegen den gangen, og det var ikke farlig for oss barna å oppholde oss på og ved vegen, forteller Pettersen.

Bygda ville ikke betale

Frænavegens historie starter på hver sin side av fjellet og i to forskjellige kommuner. Helt tilbake i 1827 foreslo amtmann Krogh veg over til Fræna, men før 1837 ville ikke Vågøy kommune være med på dette. Etter 1837 var det kommunestyret i Bolsøy kommune som sa nei. Bakgrunnen for dette var at man anså at Frænavegen ville gi størst fordel til embetsmenn og kjøpmenn i Molde, men likevel var det bygdene som måtte betale for vegen. I 1846 fikk man begge kommunestyrene med på planen og en byggeprosess på fem år kunne starte, men fra 1850 kunne vegen brukes. I 1862 gikk hele dette vegstykket fra Årø over Skaret og til Kvernes, avbrutt av Kornstadfjorden.

Bybrannen løste et problem

Men i den andre enden, i Molde sentrum, var starten på Frænavegen et sørgelig kapittel. Bybrannen i 1916 var en katastrofe for byen, men den bidro også til å løse problem for kommunen. Å få en god vegforbindelse mot Fræna hadde lenge vært ønsket, men nesten umulig å få til da mange hus måtte rives med store utgifter til grunnavståelse.

Stridende parter

De kommunale myndigheter grep sjansen etter bybrannen, men gleden over utsikten til å få løst vegsaken utviklet seg etter hvert til et mareritt. Det tok år å få bygd denne vegen, og hver meter veg ble meget dyr.

Vegen ut av Molde sentrum startet med det vegstykket som vi i dag kjenner som Romsdalsgata. Og brua over Moldeelva, eller Fossebroen, ble det store problemet. Det hele utviklet seg etter hvert til å bli en strid mellom konkurrerende fagetater – byingeniøren og fylkets vegvesen og med politikerne som mer eller mindre passive tilskuere. For byingeniøren var estetiske hensyn, utforming av byplanen og forbindelsen mellom sentrum og øvre bydel viktigst, mens for fylket og amtsingeniør Nils Hovdenak hadde en ubrutt innfartsåre høgest prioritet.

Måtte rive brua

Da tegningene av Fossbrua lå klare, ble de forsiktig kommentert av ord- føreren.

– Det er kanskje formastelig for en lægmann å uttale sig, men jeg synes det er rart at den store elva skal få plass i det lille hullet. Men hvis stadsingeniøren tror det går, så, sa Anton Holm.

Byingeniørens råd ble fulgt og arbeidet med Fossbrua startet opp i 1920. Men problem oppsto under arbeidet. I 1921 var gata fra Macégården (Elvsåsgården) til Olsmedbakken ennå ikke ferdig, og den videre strekninga fra Ranvikhjørnet var ikke engang påbegynt. I 1923 var brua fortsatt ikke ferdig – den lå der bare som ruinmasser tre år etter arbeidet var påbegynt.

Allerede før noen hadde tatt brua i bruk, viste det seg at ordføreren hadde rett i sine antakelser – det viste seg at gjennomløpet for elva var altfor lite og brua måtte bygges om igjen. Etter ombyggingen av brua sto ikke Frænagata klar til bruk før i 1927, og etter hvert fikk denne vegen navnet Romsdalsgata. Dette var den dyreste og mest omstridte vegstump som ble bygd etter bybrannen.

Sprengte bort berget

Arbeidet ble så igangsatt fra Ranvikhjørnet og videre nordøstover etter den traseen som Statens vegvesen ville ha, og som ble stukket ut av vegsjef Nils Hovdenak allerede i 1915. Vegen fikk en fin trasé ut av byen, uten for mange svinger og bakker, og sto ferdig midt i 1930-åra. Men det var mye arbeid som måtte gjøres. Bare 150 meter oppover vegen lå det en bergknaus, og der bygget familien Pettersen sitt hus – tegnet av Ole Lind Schistad.

– Da vi bygget huset oppe på denne haugen, var vegen på plass. Det gikk ei bergåre her som de måtte skyte seg gjennom. De brukte jernbanesviller til å frakte bort massene som ble tippet nede i Lingedalen, forteller Kari Pettersen.

Lekte rundt vegen

Sporene etter berget ser man godt i de høge murene på hver side av vegen av Frænavegen like nedenfor rundkjøringen øverst i Lingedalen.

– Det var som sagt ikke mange hus rundt her i min oppvekst, men likevel var det brei veg. Den var nok noe smalere enn dagens veg, men ikke mye, forteller hun.

Og området rundt Frænavegens første meter var lekeområder for barna.

– Det var jo gøy med bergene som lå her. Vi lekte oppe på fjellhyllene på berget tvers over Frænavegen fra huset her, sier Pettersen.

Langt ute på landet

Etter hvert som det kom opp hus, gikk Frænavegen innover.

– Det var jo nesten ingen som bodde innover den vegen. Skogen gikk helt ned til der vegen er i dag, og det var ganske så øde. De som bodde oppe i lia gikk ned til vegen i støvler og hadde først på seg sko da de kom ned til vegen, forteller hun.

Hvor langt inn den gikk, husker hun ikke.

– Jeg husker at den i hvert fall gikk helt til Fuglset skole, men det var jo langt på landet, flirer Pettersen.

Knuste avløpsrørene

De første leveåra til Frænavegen var det lite trafikk. Men den skulle øke kraftig etter hvert.

– Vi fikk først og fremst merke det da Godssentralen ble bygget. Avløpsrørene fra huset vårt var leirrør som lå under Frænavegen. Da trafikken økte, ble disse knust. Vi fikk erstattet dem med en annen type rør, sier Pettersen.

Så seint som i midten av 1940-åra fantes det bare noen få hus ved vegen mellom Lingedalen og Eikrem. Men på 1950- og 1960-tallet ble områdene langs Frænavegen mer og mer brukt til boligbygging. Vegen fikk etter hvert mer preg av å være en boliggate, og ble mindre og mindre egnet til å ta seg av den stadig økende trafikken. I 1970-åra laget ble derfor innfartsvegen fra Fræna lagt fra Årødalen ned til Fannestrandvegen ved Årø.

– Enorm økning

Men på tross av ny innfartsveg, ble mindre trafikk kun midlertidig. Den storstilte boligbyggingen på Fuglset, Øverland, Øvre Berg, Fannebostad og i Nordbyen gjorde at Frænavegen likevel fikk stor belastning.

– Det er en enorm forskjell fra da jeg vokste opp. I dag går trafikken i ett her, men man blir så vant til det at man ikke hører det lengre, forteller Kari Pettersen.

Knyttet sammen kommunene

Frænavegen går i dag fra Ranvikhjørnet og til krysset i Årødalen. Fylkesveg 405 fortsetter over Skaret og har i dag fått navnet Skarvegen. I 1990 åpnet Tussentunnelen som gjorde at belastningen over Skaret ble minimal. Likevel har Frænavegen gjort sin nytte med å knytte Molde sammen med ytre Romsdal i over 150 år om man regner den tidlige vegen over Skaret. Omtrent på kommunegrensa ligger også et viktig møtepunkt for folk i de to kommunene.

Skaret

På Skaret var det i sin tid hele fire serveringssteder.

– Det hadde jo aldri blitt noe her oppe om det ikke var for Frænavegen. I 1960 bygget vi Skarstua og foruten den var det tre andre serveringssted her oppe. Det var vi med en liten kiosk, Fjellstua, MA-hytta og en liten hytte rett ovenfor den. I tillegg hadde vi MOI-hytta her også, forteller daglig leder av Skarstua, Geir Magne Rødal.

Den gangen var det kun utsalgssted på vinteren.

– Nå har det omtrent blitt motsatt. Vi har størst besøk utenfor den årstida, forteller han.

Sjøl om Tussentunnelen kom opp, har ikke hatt fallende besøkstall på Skaret.

– Gjennomgangstrafikken her oppe har jo nesten blitt helt borte, men hos oss har det vært ganske stabilt besøk hele tida, forteller Geir Magne Rødal.

– Viktig innfartsveg

I dag er Frænavegen én av to viktige innfartsårer til Molde sentrum. I 2011 var det 7400 kjøretøy per døgn som brukte Frænavegen på Fuglset.

– Frænavegen er en viktig innfartsveg til Molde sentrum, og slik kommer det nok også til å være i framtida, sier overingeniør hos Statens vegvesen, Vidar Neraas.

Planer for framtida

Det ligger heller ingen store planer på bordet for Frænavegen i framtida.

– Jeg vet at kommunen har startet en områderegulering med tanke på bebyggelse på sørsida av vegen ved Lingedalen, men vi er lite involvert i det så langt. Men sjølsagt kommer inn og legger premisser for planlegging av vegen når den tid kommer, forteller han.

Vegen som etter hvert utviklet seg mer til en boliggate enn innfartsveg, har også sine utfordringer.

– På deler av strekninga, spesielt inn mot sentrum, er det nok litt for mange avkjørsler og kryss. Men både terreng og eksisterende bebyggelse gjør det vanskelig å få gjort noe med Frænavegen. Lenger øst er derimot standarden veldig bra, forteller Vidar Neraas.

Kilder:

  • Byhistoriker Ola Gjendem har bidratt til denne artikkelen, og bistått Romsdals Budstikke i arbeidet.

  • Gatelangs i Molde, Gunnar Talsethagen.

  • Molde bys historie, bind 3.

  • Molde bys historie, bind 4.

  • Gammelt frå Fræna.

  • Romsdals Budstikkes avisarkiv.