Den norske skytteren er tilbake i OL-antrekk. Torsdag satt han på pressekonferanse i OL-landsbyen og fortalte om den følelsen han hele tiden leter etter. Han kaller det «King-Kong-følelsen».
– Det ble uttrykk som kom når man er uovervinnelig inn imellom. Det er spesielt på trening at jeg kommer i en slik modus hvor jeg føler at det ikke er noen som kan slå meg. Et uttrykk som jeg kan bruke når du føler at leirduene er så store, sier han og tar hendene til side som for å fortelle om hvor stor fisken som han mistet, var.
Skytteren med hagle som våpen, skal delta i øvelsen skeet. Kvalifiseringen går søndag. Finalen mandag. Han smiler bak masken fra podiet i pressekonferanserommet i OL-landsbyen.
– Den følelsen kan fort forsvinne. Plutselig er det vanskelig og leirduene er på størrelse med bruskorker.
Det er 17 år siden sist han skjøt på flyvende tallerkener av leire. Det ble ikke noe neste OL etter Athen i 2004. Billett til Beijing i 2008 trengte ikke 41-åringen fra Moss. To år tidligere, i 2006, hadde han lagt opp. Satsingen i et forbund med begrensede midler var ikke helt som han kunne ønske seg. Den haglskytende elektrikeren ble bare elektriker og ivrig jeger i stedet.
– Det gikk såpass langt at jeg solgte hagla og alt som var. De er jo verdt litt disse konkurransevåpnene, og jeg trengte pengene til noe annet, forteller han.
Overtalelsen
Der kunne historien om Erik Watndals skytekarriere ha sluttet. Men så hadde han en kamerat på Rena. En entusiast som styrte og stelte litt i forbundet. Han klarte å overtale Watndal til bruke sitt talent til å treffe flyvende tallerkenes av leire igjen.
– Jeg skjøt et par stevner, og det gikk bra.
Såpass bra gikk det at han fikk tilbake gnisten og lysten på å prestere. Han var plutselig tilbake. Og mossingen er av den typen som enten satser hundre prosent eller ikke i det hele tatt.
Dette var i 2017, og han var tilbake som hardt satsende skytter med store mål. For to år siden skjøt han såpass bra at han sikret Norge en kvoteplass i OL i Tokyo. En kvoteplass i det største mesterskapet av dem alle henger høyt i seg selv i en stor idrett på verdensbasis som skyting.
Nå handler det om å prestere på den aller største arenaen 17 år etter OL-debuten. Skal vi tro sportssjefen i skytterforbundet, har han en god mulighet.
– Han er først og fremst en vinnerskalle. Han er en tøff type som er villig til å ofre mye når sjansen byr seg. I konkurranser og når det er flyt, så er det et villdyr som våkner i Erik, sier skytternes sportssjef Tor Idar Aune.
Fullt fokus
Og når en først har skaffet seg en høythengende OL-kvoteplass, er det ikke snakk om å bremse. De siste par årene har han vært elektriker på halvtid og knapt nok det. Det meste har handlet om å treffe disse flyvende tallerkenene.
Watndal er skeet-skytter. Det konkurreres i to forskjellige leirdueøvelser i OL. Skeet og trap. I skeet kastes det ut to og to leirduer fra hver sin kant. Det skytes 25 skudd fra åtte forskjellige stasjoner som er plassert i en halvsirkel. Konkurransen foregår over to dager med kvalifisering første dagen.
– Det er små marginer i denne sporten. Det er minst 20 mann som er i stand til å ta OL-gull. Jeg ser på meg selv som en av outsiderne til å ta en medalje, sier han til Aftenposten.
Lettelse med suksess
Og medalje kan han trenge med tanke på sin fremtid som skytter. Det er ingen enkel sak å drive på med skyting på heltid. Han må jobbe, men bedre støtteordninger fra forbundet og stipend fra Olympiatoppen har gjort det mulig. Noen lokale sponsorer har han, men de nasjonale merkevarene leter ikke etter sponsorobjekter i Norges Skytterforbund.
– Det er jo naturlig. Vi har jo rett og slett ikke noen reklameverdi, sier han med et smil.
Han er dog klar over at i Norge blir OL-medaljører dyrket uansett idrett.
– Med suksess i OL ville nok alt bli lettere, sier han.
Han er i tvil om han kan ta seg tid og råd til å fortsette med skytingen også etter at OL er over.
– Jeg kommer ikke til å ta avgjørelsen på flyet hjem fra Tokyo. Men her må vi ha en konferanse med kona Agnete. Og det er klart at tvillingene Mads og Martin ikke har fått lite tid de siste årene, sier han.
Men så var det denne viljen til å komme seg opp på det høyeste nivået. På å se hvor langt det er mulig å nå.
– Jeg gidder ikke reise til en konkurranse som turist. Hvis jeg skal satse, så skal jeg satse. Da går det ut over familien.