Kort om saken:
Helle Sofie Sagøy kvalifiserte seg nylig til Paralympics i august.
Badmintonspilleren flyttet fra Oslo til Kristiansand i fjor.
Hun går for medalje i det kommende mesterskapet.
Når man ser Helle Sofie Sagøy i aksjon på badmintonparketten, er det akkurat som å se en hvilken som helst annen utøver på høyt internasjonalt nivå. Hun beveger seg raskt fra side til side og setter stadig konkurrentene i trøbbel med knallharde slag.
Det er også akkurat slik Sagøy selv vil ha det.
– Jeg vil ikke bli sett på som hun med protesen. Jeg vil bare være Helle Sofie, sier hun.
Sagøy er nemlig født med dysmeli, noe som gjør hun beveger seg med en protese fra det høyre kneet og ned. Men det er ikke viktig for henne. Det som betyr noe, er fortsatt å ta flest mulige poeng på banen.
Og det er det få norske spillere som gjør bedre enn henne. For litt over en uke siden sikret hun seg plass i sommerens Paralympics i Tokyo. Med det vil en av 23-åringens store drømmer gå i oppfyllelse.
Et godt miljø
Med deltagelse der blir hun også historisk i norsk idrettssammenheng. Det er nemlig første gang badminton er på programmet i Paralympics. Det mesterskapet har vært et mål for Sagøy helt siden det ble klart at hennes idrett skulle på programmet i Japan.
Veien dit har imidlertid vært tøff, men erfaringsrik. Ettersom Sagøy er den eneste norske parautøveren i badminton, spiller hun mot funksjonsfriske utøvere når hun møter dem i NM. I tillegg er hun det siste året blitt en del av Kristiansand Badmintonklubb, Norges største klubb innen hennes sport. Nivået på treningspartnerne og de sosiale forholdene der har vært viktige for Sagøys utvikling, mener trener Sonja Wåland.
– Hun har utviklet seg enormt det siste året. Hun har aldri satset så profesjonelt og seriøst som hun har gjort i det siste.
Flyttet med suksess
For ett år siden valgte badmintonspilleren å flytte fra Oslo for å få enda bedre tilpasset treningsoppfølging. Turen gikk til Kristiansand. Der har Wåland spilt en nøkkelrolle i Sagøys utvikling det siste året.
I dag er badmintonhåpet svært glad for at hun tok valget om å flytte på seg.
– Utviklingen min det siste året er en kombinasjon av daglig oppfølging fra min trener, gode sparringpartnere og et godt miljø i klubben.
Hun setter spesielt båndet med Wåland høyt. Treneren forteller at de har funnet sin måte å jobbe sammen. Den involverer seriøsitet, men også «humor og galskap». Sagøy kommer opprinnelig fra Klæbu i Trøndelag, mens treneren egentlig er fra Nederland, men har bodd i Norge de siste 25 årene. Den miksen har vist seg å være svært god. Wåland hadde aldri trent en parautøver før, men har fått solid hjelp og veiledning fra Olympiatoppen.
Reiser til Paralympics med ambisjoner
Sagøy er opptatt av å se mulighetene i tilværelsen. Det karaktertrekket har kommet godt med under pandemien. Hun ser på seg selv som heldig som bor i et kollektiv med fire andre, i tillegg til at hun har hatt muligheten til å drive med toppidretten.
Sammen har hun og Wåland fokusert på to viktige forbedringsområder:
Å komme i bedre fysisk form.
Å lære å bevege seg riktigere på banen, slik at hun får bedre rytme og flyt i spillet sitt.
Som utøver har hun alltid vært kjent som en med kraftige slag. Det, kombinert med de to fokusområdene, har gjort henne til en tøff motstander.
– Fremover blir hun ekstremt farlig i klassen hun konkurrerer i, sier Wåland.
Forrige helg betalte arbeidet seg i form av seier i Cartagena i Spania. Det var den siste kvalifiseringsturneringen til Paralympics. Da trener og elev kunne gi hverandre en god klem etterpå, kunne de samtidig konstatere at Paralympics-plassen var sikret.
– Kvalifiseringen til Paralympics kom som en bonus. Jeg mente at hun ikke var helt klar, men hun har utviklet seg enormt det siste året. Det har gått så fort at jeg nå tenker at alt kan skje, sier Wåland.
Sagøy selv er også klar over at hun i en alder av 23 år fortsatt har mye å hente ut. Hun skal nyte å være en del av tidenes første badminton-mesterskap i Paralympics, men ambisjonene er større mot Paris 2024.
Men likevel: Hun vant to VM-gull før hun fylte 20. Det og det siste årets utvikling gir håp.
– Jeg skal gå for medalje, men det blir vanskelig. Det er noen gode asiatiske spillere vi må knekke koden på, men ingenting er umulig.