De to kompisene var på vei til å oppfylle drømmene sine.
Sammen hadde de kommet seg til Europa, med mål om å forsørge familien med sine fotballbein.
Nå sitter Ibrahim Romeo Olola (19) i albanske KF Lushnja, etter at kontrakten med HamKam gikk ut.
Der sørger han over tapet av kompisen Akillas.
– Han var en veldig snill gutt. Alltid glad. Som alle barn ønsket han å spille i de store europeiske ligaene og løfte familien ut av fattigdom. Til slutt ville livet det annerledes. Det er trist og vanskelig å akseptere, sier Olola.
Achange Defrignan Mondouo var hans fulle navn, men kallenavnet «Akillas» fikk han av faren allerede i ung alder.
Han var eldstebror i en søskenflokk på fem. Familien kom fra svært fattige kår.
Ut av det er det ofte én vei unge gutter prøver: Fotballen.
– Vi visste med en gang han rørte ballen at hadde talent. Han elsket å jobbe hardt for å oppnå drømmen om å bli profesjonell, sier Kouda Momine Tito til VG.
Han er sjefen for Tito Football Club Gbolouville. En liten klubb i en liten by sør i Elfenbenskysten.
Tito ble kjent med Akillas da han ble en del av akademiet som 14-åring.
– Vi sitter igjen med tristhet og er fortsatt i sjokk. Jeg pleide å kalle ham «min sønn». Han var en snill gutt. Alltid respektfull og oppriktig, forteller klubbsjefen.
Å bli oppdaget som spiller når du kommmer fra Gbolouville, er ikke enkelt. Derfor dro Akillas og mange med ham til Abobo, som er en forstad til den ivorianske storbyen Abidjan.
– Han så på fotballen som en gullbillett som kunne sikre hans og familiens fremtid, forteller Ole Petter Drevland til VG.
Den norske advokaten og agenten så ivorianeren i aksjon for første gang vinteren 2022.
– Han var noe helt unikt. Vi så at gutten hadde noe helt spesielt, minnes Drevland.
Ole Petter Drevland
I motsetning til grusslettene guttene spilte på i hjembyen, hadde akademiet Abobo i Abidjan kunstgress som guttene kunne vise seg frem på.
Likevel var det langt fra treningsforholdene i Norge. Abobo har vært svært preget av borgerkrigen i landet – og kunstgresset er av svært dårlig kvalitet.
Det var her Akillas og Ibrahim møtes for første gang.
– Vi kalte ham bare De Bruyne, fordi han var så god teknisk. Drømmen hans var å spille for Manchester City. «Én dag skal jeg gjøre mamma og pappa stolte», fortalte han meg.
The Athletic har kalt Abobo «den ivorianske klubben som produserer stjerner, men ikke får noe i retur». Spillere som tidligere Manchester City-spiss Wilfried Bony og Arsenal-angriper Gervinho har kommet herfra.
– Det er en klubb som prøver å hjelpe unge talenter og som tilbyr god kvalitet på treningene. Selv om midlene ikke er der, så gjør det de kan for å støtte spillerne. Det er ikke enkelt å trene i de forholdene, men mot og målbevissthet pushet oss til å jobbe. Mens vi håpte på noe bedre, sier Olola.
– Fotball er en flukt fra fattigdom. Gutter liker fotball og de ønsker å bli berømte. Det er en måte å bli rik på, har Amza Gamal, trener i klubben, uttalt.
Til VG sier Gamal at han ikke kjente Akillas godt nok til å uttale seg om ham.
Simon Hughes var i Abobo for The Athletic i januar.
– Klubben har veldig begrensede ressurser. De fleste lagene trener på en sandbane som de deler med skolen. Ballene de bruker er veldig gamle og slitte. De spiller kamper på en kunstgressbane som er veldig gammel, som blir veldig varm i solen. Jeg ble fortalt at spillerne slet med beina i varmen. Det er ikke noe infrastruktur. Men det er en godt organisert klubb med mange forskjellige lag. Kvaliteten på selve fotballen var høy, sier Hughes til VG.
– De som bor i Abobo er mot bunnen av den sosiale stigen. Det var kaotisk. Tusenvis av folk som gikk rundt. De fleste jobber som gateselgere, sier Hughes videre.
I tre måneder spilte Ibrahim og Akillas sammen i Abobo. Dit hadde de dratt sammen med Drevland, den norske agenten og advokaten, som blir kalt for «Mr. Olé».
– Han dro for å vise seg frem sammen med «Mr. Olé». Vi drar dit for å bedre vise frem spillerne på kunstgressbane. Det er flere i andre kommuner, men denne er nærmest oss, sier Momine Tito.
Simon Hughes sier at det ikke holder å være god i fotball i Elfenbenskysten for å vise seg frem.
– Det er mange ting som må falle på plass bare for å få sjansen. Det er mye byråkrati for å få folk ut av området, sier Hughes, som forlot Abobo med en større beundring over fotballspillere fra området som takler overgangen til livet i Europa.
Oppholdet i Abobo ga Ibrahim og Akillas en livsendrende mulighet i Hamar. En verden så langt fra den de er kjent med.
– Da vi ankom Norge, sa vi til oss selv at vi nå hadde sjansen til å hjelpe familiene våre. At vi kunne bli sett i fotballverden og bli veldig gode spillere. Vi sa til oss selv at vi måtte gripe muligheten på best mulig måte, forteller Olola.
19-åringene bodde i en leilighet på CC i Hamar. Der hadde de kjøpesenter i samme bygg og kort spasertur til treningsanlegget på Briskeby.
– Utenfor trening var vi stort sett hjemme. Hvis været var bra gikk vi ut i solen. Vi levde et normalt og sunt liv. For å bli bedre fotballspillere så er livet utenfor banen vel så viktig som livet på.
I sin første 3. divisjonskamp for HamKam imponerte Akillas stort. Han scoret ett av målene i 5–5-kampen mot Molde 2.
Men tiden på Hedmarken ble ikke den oppturen han kom for. 23. april var siste gang han var i troppen til HamKam. Han besto ikke NFFs helsetest.
– Jeg vil ikke utdype noe mer enn at han ikke oppfyller de kriteriene som kreves. Det er medisinske hensyn som gjør at han ikke får utøve sin idrett på det øverste nivået. For «Akilas'» del er det selvsagt alvorlig, sa HamKam-lege Eva Birkelund til Hamar Arbeiderblad i fjor sommer.
I HamKam venter man fortsatt på obduksjonen av Akillas, som er begjært av politiet.
Politiet mistenker ikke noe kriminelt.
Briskebybanden har opprettet en Spleis som i skrivende stund har samlet inn over 300 000 kroner til familien.
Fotballfamiliens velvillighet gjør at Akillas’ arbeid ikke var forgjeves.