Når de norske svømmerne stuper ut i OL-bassenget i Tokyo, har de med seg strilen som viste vei. Alexander Dale Oen fikk til noe i norsk svømmesport som ingen hadde klart tidligere – å bli verdens beste. Det åpnet for et hav av muligheter for andre. Barrierebryteren fikk lagkamerater til å forstå hva det handlet om hvis man hadde lyst til å nå toppen.
Etterkommerne vet nå hva det betyr.
Gullet etter 22. juli
25. juli 2011 skulle Oen i aksjon i Shanghai, Bare tre dager etter det forferdelige som skjedde i regjeringskvartalet og på Utøya. Han var preget, kineserne på tribunen visste. Det var musestille i hallen da finalistene skulle kjempe om medaljene på 100 meter bryst.
Da nordmannen kom i mål som vinner, så han mot himmelen. Bakteppet var så sterkt. Tårene kom på pallen og i møte med journalistene etterpå.
Drøye to måneder før OL i London i 2012 var Dale Oen død, 26 år gammel. Minnene lever videre, men også holdningene. Han inspirerte dem som trente med ham i klubb og landslag.
Svømmeren fra Øygarden ville gå til den høyeste toppen og ga seg ikke før han var der. Da nyttet det ikke å sluntre unna.
Bare lagets ledestjerne kom inn i rommet, skjedde det noe. Han hadde en aura. Medsvømmere lyttet til ham. Og de tøffe holdningene til hva som måtte til for å lykkes, sto ikke i kontrast til at han hadde godt humør og en morsom replikk eller var interessert i en rekke temaer utenfor idretten. Og at han som menneske kunne være sterk og svak.
Men i svømming så han ingen begrensninger og var alltid opptatt av hvordan han skulle komme videre. Brystsvømmeren ville være bedre enn alle andre, få frem villmannen. Han hadde troen, gikk mot strømmen og gjorde valgene som måtte til for å lykkes.
Ble sølvgutt i OL
For lagkamerat Sara Nordenstam ble han en inspirasjon allerede i OL i Beijing i 2008, der han først tok sølv og hun deretter bronse. Oen hadde tatt det første skrittet. Da var det lettere for henne å komme etter.
Landslagstrener Petter Løvberg sa før OL i Tokyo at Alexander Dale Oen ble med videre etter at han døde. Og selv om de yngste landslagsutøverne ikke husker ham så godt, vet de inderlig vel at det er Oen-style på landslaget. Ingen unnasluntring. Vil du bli best, må du stå i det i medgang og motgang. For det kommer alltid et lys etter en tung tid.
Var redd
Første gang OL-svømmer Henrik Christiansen var med landslaget som junior, satt han ved siden av legenden på flyet. Den yngste var livredd for å komme bort i ham, fordi Christiansen så slik opp til stjernen på landslaget. Respekten var stor.
Christiansen er en av arvingene og har ført tradisjonene videre ved å ta medaljer i mesterskap. Norsk svømming var ikke der før Oen fikk det til. Han ble en utløsende kraft.
Nå har Norge igjen en brystsvømmer på samme distanse som mesteren. André K. Grindheim har Oen som sitt forbilde. Forgjengerens personlig rekord på distansen 100 meter bryst er fortsatt norsk rekord: 58,71. Den er ti år gammel og ville gitt finaleplass i mesterskap i dag.
Svømmeren fra Hamar er foran Oen hvis tidene fra da de var yngre sammenlignes. Men de siste stegene frem til en pall er likevel lang.
De som er aktive i dag, vet at alt er mulig. Oen klarte det. Han tok gullet i en verdensidrett. I norsk svømmesport er trenerne overbevist om at det han fikk til vil være veiledende også for de neste generasjonene.
Aleksander Dale Oen hadde drømmer og ga aldri slipp på dem.