Lysene fløy rundt i hallen. Over tribuner og konkurransematte. De blinket i blant annet rødt, svart og grønt. De afghanske fargene.
Tilskuerne var andre utøvere, frivillige og journalister, men dette var øyeblikket de hadde kommet for å se akkurat denne morgenen.
Så pekte lampene mot inngangen. Inn i lyset kom en kvinne i taekwondonodrakt til tonene fra AC/DC-hiten «Thunderstruck». Det var Zakia Khudadadi. Hele hallen applauderte. Drøye to uker tidligere hadde hun sittet på hemmelig sted hos slektningene sine i Kabul, uten mulighet til å komme seg ut, etter at Taliban hadde tatt over kontrollen av landet.
Hun hadde i utgangspunktet mistet muligheten til å bli den første kvinnelige afghaneren i et Paralympics siden 2004. Men nå sto hun der plutselig, i et av de mest spesielle øyeblikkene under sommerens leker i Tokyo.
Ba om hjelp
Khudadadi skulle sammen med friidrettsutøver Hossain Rasouli være Afghanistans to representanter i Paralympics. Men Talibans maktovertagelse like før lekene gjorde det vanskelig, tilsynelatende umulig, for dem å komme seg til Tokyo.
Sist Taliban hadde makten i Afghanistan, var kvinners rettigheter svært begrenset. De fikk ikke drive idrett. Da Taliban gjorde sitt inntog i Kabul, gjemte Khudadadi seg hos noen slektninger. I en video publisert av Reuters forklarte hun at hun var redd det ville gå henne og familien ille om de ble funnet.
Deltagelse i Tokyo virket som en tapt sak.
I videoen tryglet hun om hjelp til å komme til lekene. Hun ba myndigheter og organisasjoner om «å ikke la rettighetene til afghanske kvinner i den paralympiske bevegelsen bli revet vekk».
– Jeg ønsker ikke at min kamp skal være forgjeves – uten resultat, sa hun.
Flagget var på åpningsseremonien
Andrew Parsons, president i Den internasjonale paralympiske komité, fikk kritiske spørsmål om organisasjonen ikke kunne gjort mer for å få de to afghanske utøverne til Tokyo.
Da sa han at man ikke ville risikere å hente dem ut, i frykt for hva som kunne skje hvis de ble stoppet av Taliban.
På åpningsseremonien 24. august ble det afghanske flagget båret av en frivillig. Da ble det sett på som en symbolsk støtteerklæring.
Parsons har sagt at det var en baktanke ved det hele.
– Vi visste at det var en fjern sjanse for at de kanskje kunne delta, har han sagt.
Om annen informasjon stemmer, skal utøverne ha vært ute av Afghanistan allerede da flagget deres ble båret rundt på friidrettsarenaen i Tokyo.
Slik skal de ha kommet seg ut
Det er ikke så mange detaljer som er kjent rundt hvordan man lyktes i å få Khudadadi og Rasouli til lekene. New York Times har imidlertid snakket med en anonym person innen fransk idrett. Det som skjedde, var angivelig følgende:
Utøverne kontaktet en fransk diplomat for å få hjelp til å komme seg ut av Afghanistan.
Menneskerettighetsaktivister, advokater og tidligere utøvere fra Australia og Storbritannia hjalp dem med papirarbeid og ga dem råd om hvordan de skulle komme seg til flyplassen i Kabul på trygt vis.
Da de kom til flyplassen, delte de posisjonen sin med GPS-funksjonen på telefonene sine, slik at de kunne bli guidet til inngangene der de skulle slippes inn på flyplassen.
Alison Battisson, grunnlegger av Human Rights for All, har fortalt avisen at Khudadadi og Rasouli blant annet fikk råd om å gjemme papirene sine i lyse skjerf i intimsonene sine på vei gjennom Talibans sperringer, for så å veive «som gale» for å få oppmerksomheten til de vestlige styrkene.
Fikk endelig deltatt
Ferden gikk via Dubai til Paris, som de ankom 23. august. Der fikk de forberede seg en drøy uke, før de reiste til Tokyo.
Rasouli ble nummer 13 i lengdehopp tirsdag, mens Khudadadi var i aksjon torsdag. Av naturlige årsaker var ingen av dem tilgjengelige for pressen i Tokyo. Så da Khudadadi gikk på sitt første av to tap, marsjerte hun rett ut av arenaen.
Blikket var vanskelig å lese. Kanskje var hun skuffet, kanskje gikk tankene til de dramatiske hendelsene i hjemlandet og de som fortsatt er igjen der.
Men ingen kan ta fra henne at hun oppnådde drømmen om å delta i Tokyo, selv om den ikke fortonte seg slik hun hadde håpet.