Ann Cathrin Lübbe var midt i et resonnement etter sin oppvisning i freestylekonkurransen i dressurridning. Så ble hun avbrutt av et gledeshyl.
Fra enden av intervjuområdet kom lagsjef Ingeborg Simensen galopperende. Hun kastet seg rundt rytteren og ga henne beskjeden:
«Du får medalje!»
«Nice!» svarte Lübbe kort med et glis om munnen. Hun hadde nettopp brukt ti minutter på å forklare hvorfor det nettopp ikke var så viktig for henne om det ble medalje eller ikke. Det samme mantraet hadde hun formidlet etter sin første konkurranse noen dager i forveien.
Men da bronsemedaljen i Paralympics var sikret, kom hun med en innrømmelse.
Får mer enn sportslig utbytte
– I dag kjente jeg inni meg at jeg ville ha en bronsemedalje. Jeg kan si det nå, men jeg sa det ikke til noen.
Hvorfor er det overraskende at hun ville ha den? Er ikke Lübbe tross alt en toppidrettsutøver med mange Paralympics-medaljer fra før?
Den rutinerte rytteren har gjentatt gang på gang at det aldri har handlet om medaljer for hennes del. I lekenes første konkurranse noen dager tidligere lå hun an til bronsemedalje før Danmarks Tobias Thorning Jørgensen skulle i aksjon.
Da forklarte en genuin Lübbe for de oppmøtte at hun håpet han slo henne. Han fortjente det så inderlig. For henne selv var det ikke så farlig om det ble tredje- eller fjerdeplass. Dansken var så flink at han fortjente medalje.
Hvordan kan en utøver med så lang merittliste tenke slik? Grunnen er faktisk enkel:
Hest er 50-åringens livsstil. Det er både hobbyen og jobben hennes (hun underviser i dressur på frilansbasis).
– Livsstilen med hest gir så mye i tillegg til det rent sportslige. Det er veien man har tatt for å komme hit som er interessent. Når man først er her, er jo det supert, men jeg er like glad i hestene uansett resultat.
Hun føler seg bare privilegert som får holde på med det hun elsker. Og det er lett å tro på henne: Da Jørgensen snøt henne for medaljen, var hun like blid. Så å si uanfektet.
Det samme var hun mandag, da laglederen kom løpende mot henne med medaljebeskjeden.
Håver inn
Men hun fortalte likevel at hun hadde erkjent for seg selv at dette var en medalje hun hadde skikkelig lyst på. Kun de åtte beste fra Paralympics’ første dressurkonkurranse gikk videre til freestylen. For Lübbe er det dressursportens «Porsche-klasse».
Det er fordi man får komponere oppvisningen i større grad selv. Man står friere til å velge hvilke elementer en selv og hesten skal gjennom. Og man kan også plukke musikken på egen hånd. Lübbe og hesten La Costa Majlund imponerte dommerne til lyden av blant andre Fool’s Gardens klassiker «Lemon Tree».
Tredjeplassen betydde at hun har tatt medalje i fem forskjellige Paralympics: Sydney 2000, Athen 2004, Beijing 2008, Rio 2016 og nå i Tokyo.
Lar seg ikke stresse
Hva er hemmeligheten til at hun over så lang tid har prestert så godt på toppnivå?
– Jeg er jo et råskinn da! sa hun lattermildt, etter at bronsen var sikret.
Hun var rød i kinnene av anstrengelse og glede. Så utdypet hun svaret, etter en liten mat- og skiftepause:
– Jeg elsker det jeg holder på med. Jeg synes det er fantastisk gøy å holde på med ridning og hest, uansett hvordan det går. Jeg er ekstremt ivrig på å utvikle meg og bli bedre.
At hun på forhånd ikke legger så mye i selve resultatet, bidrar nok også til at hun alltid rir med en indre ro.
– Ingen kan stresse meg.
Og det var det heller ingen i Tokyo som klarte. Men det blir nok en liten fest eller to, til tross for hennes avslappede syn på konkurranse.
For medalje er jo et bevis på at veien man har tatt, har vært rett. Og det er jo gøy, til og med viktig. Det innrømmet selv Paralympics’ mest avslappede utøver, der hun sto som medaljevinner i den etter hvert tordenfylte Tokyo-natten.
PS. Norges andre dressurrytter, Jens Lasse Dokkan, var nær medalje i sin klasse, men endte på fjerdeplass for andre gang i lekene.
Lübbes medalje var Norges fjerde i Paralympics. Fra før hadde bordtennisspiller Aida Dahlen tatt bronse, mens roer Birgit Skarstein og sprinter Salum Kashafali vant gull søndag.