«JA!» kom det kort, men høyt fra sleggekaster Eivind Henriksen.
Toppen skulle vært nådd. Han hadde allerede satt norgesrekord tre ganger under OL, én gang i kvalifiseringen og to ganger i finalen. Det hadde plutselig ført ham opp i medaljestriden i finalen.
Og da gressmatten på olympiastadionet i Tokyo var ferdig med å riste etter dagens nest siste kast fra 30-åringen, føltes det nesten uvirkelig. For på resultattavlen sto det 81,58 meter. Han hadde tatt sin fjerde norske rekord under lekene. Kun Wojciech Nowicki fra Polen kastet lenger.
Det betydde en sølvmedalje god som gull for Henriksen. Etterpå var han rolig og nesten litt skjelven da han dro det norske flagget rundt seg, felte noen gledestårer og ga tommel opp inn i TV-linsen.
Det var en norsk sensasjon, levert av en som alle unner suksess.
LEST DENNE? OL-draktene er en protest mot seksualisering. Det er bare ett problem, mener norsk TV-ekspert.
Setter andre først
For Henriksen er utøveren så å si alle liker.
Mye av grunnlaget til OL-suksessen er lagt i klubben Tjalve, der han begynte som 15-åring. Henriksen er på hils med alle i klubben. Sportssjef John Ertzgaard beskriver en omsorgsfull person som er mer opptatt av å hjelpe til enn å stille krav.
Henriksen er én av de i klubben med flest dugnadstimer.
På Tjalve-arrangementet Holmenkollstafetten har han hatt ansvaret for sikkerheten. Det er altså en sleggekaster i verdensklasse som står vakt og passer på at alt går trygt for seg.
– Det sier veldig mye om Eivind. Han er ikke én som snor seg unna og finner på noe annet den dagen. Han er den fremste utøveren i klubben, men han setter seg ikke foran alle andre, sier Ertzgaard.
Henriksens omsorg for de rundt seg ble godt illustrert da han ble kåret til «årets lagspiller» på Friidrettsgallaen i 2019.
Håvard Johansen, toppidrettssjef på Wang Toppidrett, kjenner Henriksen godt. Der feiret administrasjonen under den elleville finalen.
– Han er en sosial type, fin og varm. Et ja-menneske som alltid bidrar, sier Johansen om 30-åringen.
Sorg og skadetrøbbel
Og miljøet unner Henriksen sølvet så enormt. For mens han har vært en som alltid har vist omsorg for andre, har han også måttet kjempe seg over flere store hindre på vei til jubelkvelden i Tokyo.
Han røk korsbåndet allerede i 2003. Den type skadeproblemer har fulgt ham hele karrieren. Han måtte gjennom to kneoperasjoner og fem sesonger med skuffende resultater.
Først i 2018 kom oppturene. Henriksen kvalifiserte seg til EM. Så ble livet snudd opp ned.
Sommeren 2018 døde treneren hans Einar Brynemo. Henriksen var blant dem som bar treneren og vennens kiste i begravelsen, kun to uker før EM.
Og selv om Henriksen har fått mer orden på knærne de siste årene, har heller ikke oppladningen til OL vært problemfri. I midten av juni var han slapp og trente dårlig etter å ha fått dose to av koronavaksinen. Sett i ettertid kan man slå fast at han fikk snudd det greit til OL.
Det løsnet
Måten han alltid har klart å se fremover og å ta vare på de rundt seg, har vært inspirerende. Det er ingen tvil om at Henriksen har en stor stjerne i friidrettsmiljøet.
Det så man også da han ble omfavnet av tikjemper Martin Roe under TV-intervjuet med Discovery. Kollegaen hyllet sleggekasteren. Da Henriksen etterpå skulle si sitt til det norske folk, måtte han samle seg litt.
– Jeg har jobbet meg gjennom så mye skader og dritt. Det er så deilig at det skulle løsne, sa han til kanalen.
Men hvor mye det skulle løsne, hadde han nok ikke regnet med. Det hadde heller ikke faren Bjørn.
Han så finalen med en gjeng meget entusiastiske gjester på Bjørndal. Faren hadde bestemt seg for å være realist før finalen. Finaleplass var bra – en sjetteplass ville vært veldig bra.
Da far og sønn snakket sammen på finaledagen, hadde kasteren vært litt «kort og grinete». Det ga faren en god følelse.
– Da tenkte jeg: «Ja ja, slik har det vært før det har gått veldig bra tidligere.»
FIKK DU MED DEG DETTE? Her gråter 13-åringen etter OL-bronse. Øyeblikket skyldes at idrettstoppene fikk en dårlig nyhet.
Smadret den norske rekorden flere ganger
Men at det skulle gå så bra, overrasket også de tettest på Eivind Henriksen. Hans personlige bestenotering før OL var 78,25 meter. Den ble forbedret med litt over en meter i kvalifiseringen.
Finaleplass og norsk rekord er imponerende, men Henriksen hadde altså så mye mer å by på. I finalen åpnet han med nok en rekord, like under 80-tallet. Konkurrentene skjøv ham ned på resultatlisten, før han slo til nok en gang. Da med 80,31. Da levde medaljehåpet for alvor, men han ble dyttet ned av pallen igjen før sitt nest siste kast.
Han kunne vel ikke dra kaninen opp av hatten enda en gang?
Jo, for Tjalve-kasteren hadde bestemt seg for å gjøre dette til en helt spesiell idrettsopplevelse. Dagens tredje norske rekord sikret medaljen.
Han har allerede en tatovering av OL-ringene og «London 2012» på ryggen. Den neste kan kanskje bare være 81,58? Sølvlengden vil stå med gullskrift i norske historiebøker.
De utallige treningstimene fikk sin ultimate belønning.
Han kunne bare ønsket seg én ting til, Eivind Henriksen:
At Einar Brynemo kunne vært der og sett det.