Han sa han skulle gjøre det. Og gjorde det.
Etterpå slet vi andre med å beskrive det vi hadde sett.
For det er noen få ganger i livet man går tom for ord, og lørdag 7. august klokken 13.44 var et slik øyeblikk.
Ikke bare vant 20 år unge Jakob Ingebrigtsen friidrettens kongedistanse 1500 meter.
Det var måten han gjorde det på. Så kontrollert. Så taktisk fullkomment. Så lekende lett. Så gullende godt.
Og så fort Ingebrigtsen var i mål, ønsket vi alle én spesiell person i TV-ruten:
Pappa Gjert.
Pappas gledestårer
Det var Jakob Ingebrigtsens føtter som løp fra alle konkurrentene. Det var hans hode som utmanøvrerte den «uslåelige» favoritten Timothy Cheruiyot. Det var hans prestasjon og OL-gull.
Men unggutten med det fantastiske steget må likevel dele gullmedaljen med en hel familie.
Uten trenerpappa Gjert Ingebrigtsen, neppe noe OL-gull.
I katakombene på OL-stadion så vi betydningen av sønnens mesterverk.
Pappa Gjert forsøkte å flykte fra TV-kameraene. Han lente seg over et rekkverk, vendte hodet mot en murvegg, hele tiden med et hvitt håndkle for å tørke tårer og forsøksvis skjule ansiktet.
Store menn gråter også. Også pappa Gjert, men dette var en side vi tidligere ikke hadde sett fra en mann vi alltid har oppfattet som direkte og ganske brutal.
Det var likevel et fint øyeblikk, ett av de beste og mest emosjonelle i hele mesterskapet.
Mon tro hva iherdige Gjert tenkte da han tok en liten timeout under det hvite håndkleet?
Titusenvis av timer
Det hevdes at livet passerer i revy for et menneske som er i ferd med å dø.
Det er også blitt sagt at idrettsutøvere tenker på alt de har ofret i det de passerer målstreken først.
Gjert kan nok ha tenkt på de titusenvis av timer han har ofret for å tilrettelegge familiens satsing på idrett.
Ingebrigtsen-familiens nestor startet uten trenererfaring da han smurte langrennsskiene til Henrik for 15 år siden.
Den samme nestoren satte i Tokyo et eventyrlig komma i en fortelling som fortsatt har mange år foran seg.
I årene mellom har han planlagt og tilrettelagt. Han har motivert, bjeffet og laminert treningsplaner.
Hele tiden som en nysgjerrig selfmade man uten behov for offisielle trenerkurs. Gjert Ingebrigtsen er han som trosset naturloven, janteloven, og sikkert en hel haug andre uskrevne lover.
Hele tiden med ett mål for øye: Det han har trodd har vært til familiens beste.
Og det klaffet ganske bra.
En for alle, alle for én
Gjert Ingebrigtsen har ledet et familieprosjekt, det er ikke tilfeldig at TV-serien ble kalt Team Ingebrigtsen.
Én for alle, alle for én.
Brødrene Henrik og Filip fortjener også en liten bit av Jakobs gullmedalje. Det er de som har drevet guttungen frem i alle år, i all slags vær og all slags forhold. De har pushet, herdet og knust ham på trening. Men det var Jakob som vant OL-gull.
Mamma Tone har hatt oversikt over alt annet som skal til for å holde orden i et familieliv. Og det er ikke rent lite med syv barn. Tone har vært «limet» i Team Ingebrigtsen.
Når Jakob Ingebrigtsen om noen måneder kommer til å bli overøst med priser, vil han trolig takke mamma, pappa, søsken, kjæreste, tanter, onkler, katter, bikkjer og alt som er.
Det er det all grunn til.
Men i historiebøkene vil alltid Jakob Ingebrigtsens navn stå alene.
Bautaer i idrettshistorien
Og det bringer oss over på neste tema, som egentlig er helt meningsløst – men likevel relevant fordi det diskuteres i de tusen hjem.
Ingebrigtsen hadde knapt passert målstreken før første melding tikket inn på telefonen:
«Hvem er størst av Jakob Ingebrigtsen og Karsten Warholm?».
Jeg svarte ikke direkte, men kan gjøre det her.
De er like gode. De er umulige å rangere, og hva er egentlig poenget med å gjøre det?
Gullheltene har levert prestasjoner uten sidestykke.
Ingebrigtsens maktdemonstrasjon på kongedistansen.
Warholms sensasjonelle grenseflytting på 400 meter hekk.
De er allerede bautaer i norsk idrettshistorie, og kommer til å være det til evig tid.