De japanske journalistene kaster seg frem mot gjerdet som skiller mediene og utøverne i området under tribunen på olympiastadionet i Tokyo. Den de har ventet på, kommer rullende.
Han heter Tomoki Sato og er japansk friidrettsutøver. Journalistene flokker seg rundt ham. Det har knapt vært så mange rundt én enkelt utøver så langt i Paralympics. De er minst 15 stykker, nærmere 20, og lytter intenst til det Sato har å si.
Det er ikke så rart, for historien hans er en av de mer unike i idrettsverdenen.
Marerittbeskjeden
Sato kommer fra Shizuoka, et distrikt som ligger i skyggen av Mount Fuji. Etter endt skolegang bestemte han seg for å flytte nordøstover – til Tokyo. Der skulle han oppfylle drømmen om å bli musikalskuespiller.
Det håpet ble raskt knust.
For i 2010 ble han syk. Diagnosen var myelitt, en sykdom som rammer ryggmargen. Fra da måtte han finne seg i et liv i rullestol. En svært tung beskjed å få for Sato. Han var trist og ville helst bare sitte hjemme.
Og selv om all sittingen foran TV-en neppe var sunt, var det kanskje det som reddet ham. For sommeren 2012 så han Paralympics i London på TV. Da våknet noe inni ham.
– Jeg så en utøver i rullestol bevege seg som en lastebil i over 30 km i timen. Overkroppsmuskulaturen var utrolig. Det knuste mine forestillinger om folk med funksjonsnedsettelser. «Dette vil jeg gjøre,» tenkte jeg da, har Sato sagt i intervju med Paralympic.org.
Hverdagen fikk ny mening
Sato begynte å satse. Han deltok i flere rullestolmaraton. Men han var egentlig for langt unna prestasjonsmessig til å komme med i Rio 2016.
Da bestemte han seg for å satse på kortere distanser, noe som snart skulle vise seg å være lurt. Han kom seg til Rio og tok sølv både på 400- og 1500 meter. Rett og slett enorme oppturer. I hjemlandet fikk folk øynene opp for ham. Han mottok flere priser.
Og nå konkurrerer han i Tokyo, byen der han en gang håpet å opptre i musikaler.
Det er nesten noe musikalsk over rytmen han har ute på banen. Sato ruller seg gjerne tregere i gang enn konkurrentene, men når etter hvert et enormt tempo der han suser av gårde på løpedekket. Fredag morgen var konkurrentene sjanseløse da han vant sitt kvalifiseringsheat og sikret finale på 400 meter.
Klar ambisjon
Det japanske pressekorpset får knapt stille noen spørsmål før Sato beveger seg videre, men han tar seg likevel tid til å si noen ord til Aftenposten.
– Jeg har allerede sølvmedaljer i Paralympics. Her i Tokyo sikter jeg mot gull og verdensrekord, sier han.
Noen timer senere tar han gullet han hadde så lyst på. På hjemmebane slår han erkerivalen Raymond Martin på målstreken i finalen.
– Is he famous in Norway? spør oversetteren, etter at Sato er ferdigsnakket med Aftenposten.
Nei, Tomoki Sato blir nok aldri berømt i Norge, men han er definitivt «Big in Japan».