13 år etter at niåringen ble med pappa Christian på guttetur og fikk se tennisstjernene spille, gjør han seg for tredje år på rad klar for tredje runde i den eneste grusturneringen i Grand Slam. Kampen mot spanske Alejandro Davidovich Fokina spilles fredag med start klokken 11.
Casper Ruud er på den største scenen, har sommerfugler i magen og et klart hode. Torsdag røk han ut av double, men det er single som teller.
Nordmannens vinnervilje var ikke utviklet på samme måte da han ni år gammel holdt faren i hånden i Paris. Han fikk være med opp i Eiffeltårnet, men ikke minst fikk han se arenaen hvor faren hadde spilt.
– Jeg husker det veldig godt. Vi så på (Rafael) Nadal og (Novak) Djokovic, som hadde slått gjennom allerede. Det var så gøy å se stjernene live. Jeg var et lite barn og fikk se andre barn gå rundt på anlegget. Allerede da hadde jeg en drøm. Jeg hadde jo begynt å se tennis på TV og drømte om å være på TV selv.
Ruud forteller at det var derfor han og faren dro, fordi niåringen hadde begynt å spille. Det gjorde han etter skolen hver dag.
Kom hjem full av glød
Fra reisen til et av tennissportens mekkaer kom Casper Ruud hjem med masse inspirasjon og noen Nadal-skjorter. Den kule fyren med pannebånd og sterke armer var det vanskelig ikke å bli giret av. Han kjente til spanjolen allerede før Frankrike-turen, men det var noe ekstra å komme så tett på.
På veggen i gutterommet hang en kalender med nye Nadal-bilder hver måned. Og snart skulle gutten som i 11–12-årsalderen drev med fotball, bandy og tennis, finne ut at det var tennis han ville satse på.
Han gikk all in. Og derfor fikk han tennis som jobb, slik pappa hadde hatt og for så vidt også har. Et yrke som er krevende. Trenerpappaen ga tidlig unge Casper gode råd.
– Hva har pappa først og fremst lært deg?
– Han guidet meg i mange år og fikk meg til å forstå at hver dag er viktig, ikke minst de ekstra timene jeg er villig til å legge ned. Han sa det var lurt å ligge unna alt som heter fest. Da var jeg 15 år, og det er jo alderen da sånne ting skal prøves ut. Mange norske ungdommer synes det er gøy, men jeg var helt isolert fra det. Jeg hadde ikke behov, sier Ruud. Han skynder seg å legge til:
– Pappa nektet meg ikke, men fikk meg til å forstå at jeg burde ligge unna.
Hvorfor er Casper Ruud best på grus? Svaret handler om mor og datter.
Takknemlig for hjelpen
Casper Ruud angrer ikke. Han er i ferd med å spille seg inn i toppen i verdensidretten tennis, som handler om prestasjoner, men også penger, prestisje og status. De høyest rankede i denne idretten er noen av de best betalte toppidrettsutøverne i verden.
22-åringen vet at hans drivkraft er at tennis er innmari gøy. Han er takknemlig for at pappa har fulgt med på reisen som trener.
– Skiller du mellom pappa og trener?
– Nei, vi har et åpent forhold. Vi snakker mye om tennis hele tiden, men kan også prate om alt mulig rart. Det er ikke sånn at man snur på en knapp og skifter fra trener til far. Dette er en ensom sport, vi reiser mye, og da er det hyggelig å ha en i familien som reiser rundt med meg.
Mamma Lele er også en av disse uunnværlig støttespillerne. Hun kan ikke være i Paris på grunn av koronarestriksjoner. I stedet sitter hun foran TV hjemme på Snarøya og ser på sønnens ansiktsuttrykk. Mens faren vurderer backhand, forehand og serve, er hun spent på hvordan sønnen har det.
Han har det bra.
Ikke bare, bare i koronaåret
Sesongen hittil i år har gått over all forventning. Ruud har prestert på grus, spilt noen av sine beste kamper og lykkes med vanskelige slag. Men det har også vært krevende.
– Uff, det har vært et utfordrende år, sukker Ruud.
– Vi lever under ekstreme restriksjoner og tester oss hver tredje dag. Jeg har testet meg 56 ganger hittil i år, og alle testene har vært negative. Vi lever under oppsyn.
Med oppsyn mener han at myndighetene forlanger at arrangørene skal passe ekstra godt på spillerne, slik at de ikke blir smittet av korona. Og da det torsdag kom ut at et doublepar hadde fått covid-19 og var tatt ut av turneringen, var ikke det hyggelig å høre.
– Har du vært redd for at du selv skulle få sykdommen?
– Ja, jeg har fryktet det. Jeg tror ikke jeg hadde blitt sånn ekstremt dårlig. Jeg er i god fysisk form, og andre spillere som har hatt det, har nesten ikke merket noe. Men jeg tenker på det å være innelåst i ti eller 14 dager og så bruke tid på å bygge opp formen igjen. Den største frykten har jeg kjent rett før og under Grand Slam.
Alt kan skje
Ruud har vært utenlands mesteparten av tiden dette året. Han har bodd på hotell, trent, forberedt seg til neste turnering og reist. Det har ikke vært rom for å gå utenfor boblen.
Slik er det også i Paris.
– Paris er en hyggelig by, og det hadde vært fint å kunne spasere en tur, men det kan vi ikke, sier han.
Turene blir fra hotellet til det gigantiske anlegget Roland Garros, der tre franske tennisberømtheter har fått store baner oppkalt etter seg.
Det var på den aller største, Philippe Chatrier, at Ruud møtte Roger Federer for to år siden i tredje runde. Nå vil spilleren fra Bærum på å avansere ytterligere og deretter til en kvartfinale. Alt kan skje, er holdningen.
Og hjemme vil mamma være spent og ikke ta noe for gitt. Hun tør ikke tro noe før den aller siste ballvekslingen er gått til sønnens fordel.