Når den unge bryteren kommer hjem fra skolen, står maten alltid klar på bordet slik at han kan prestere på trening. Men moren sliter med alkohol. Sønnen føler seg sviktet. På tross av det, er moren likevel fantastisk i hans øyne, fordi hun gjør alt for ham og lillebroren. Det er bare det at hun har sine egne kamper å stri med.
I 8. klasse begynner Felix selv å drikke alkohol. Han kommer i feil miljø. Når moren finner ut at han klatrer ut av vinduet og forsvinner, tar hun det først som ungdomsstreker. Da blir det husarrest. Men så skjer det igjen og igjen. Den eldste av guttene må ha ut frustrasjon og skam.
Alt som gjør at tenåringen likevel holder seg oppe, er drømmen om å bli god på brytematten. Han vil lykkes, ta gull, vise at han er best.
Mamma ga et valg
Moren var også slik. Hun hadde vært bokser på landslaget og boksetrener i Øst-Tyskland før hun tok med seg sønnene og dro til Norge da Felix var ni år gammel. Familien slo seg ned i Kristiansund. Der fikk aleneforsørgeren jobb som sykepleier.
Felix kunne ikke et ord norsk og hadde ingen venner, men snart kom han inn i idrettsmiljøet. Først turn, så bryting i idrettslaget Braatt.
I Tyskland vokste Felix Baldauf opp i treningsbagen til mamma. Med en gang barnehagen var slutt, var familien i treningshallen. Hun hadde bokseøkter, de to ungene var med på håndball og turn. Og der var det disiplin av tysk merke. På brytetreningen i Norge noe senere, syntes ikke utøveren som kom fra et annet land at treningen var gøy.
Han hadde lyst til å slutte med bryting hver dag de første to årene, det var bare et men:
– Mamma sa at hvis broren min og jeg ville slutte, måtte vi si det til treneren selv. Og han var to meter. Vi turte ikke å slutte og ble bare hengende der.
Så løste saken seg på en spesiell måte. Som 15-åring vant Felix Baldauf et NM i aldersbestemt klasse, men fikk bare kjeft av treneren som mente at han burde vunnet mer.
– På treningen etterpå sa han at vi var fine, men at han ikke kunne gjøre noen av oss til brytere. Så tok han oss i hånden og gikk ut. Vi var en gjeng med 13-15-åringer som bare sto der og måpte, men i hjørnet sto en spesiell person og så på.
Kom inn og tok føringen
Eren Gjægtvik hadde armene i kors der han sto. Plutselig ledet han oppvarmingen og ropte: «Høyre arm frem». Oppvarmingen var i gang.
Fra den gangen i 2006 skulle treningen bli mer lystbetont. Baldaufs nye trener kom til å bli støttespiller og en farsfigur.
– Eren er en enorm menneskekjenner. Han så alle og fikk klubben til å bli et fristed fra alt annet. Vi hadde det moro. All bagasje fra livet ellers ble lagt igjen i garderoben, husker idrettsutøveren.
Den målbevisste bryteren fra Nordmøre begynte å ta ordentlig ansvar for treningen. Han trente sammen med andre, men også på egen hånd. Unggutten hadde en indre driv: «Dette vil jeg».
– Jeg har lyst til å bli verdens beste. Hvis du først har sagt det, blir du aldri lykkelig med mindre du når det målet.
Han ble lagt merke til og omtalt som et talent.
– Jeg var aldri noe talent, men jobbet kjempehardt for å få det til.
Han ble den mestvinnende norske juniorbryteren noensinne. Og etter EM-gull som junior, ble det EM-tittel som senior i 2017. Ikke siden Lars Rønningen i 1992 hadde en herrebryter klart det samme.
På det beste var unggutten ranket som nummer to i verden.
Men skyggene hjemmefra la seg likevel over bryteren, som flyttet til Oslo for å bli enda bedre etter videregående.
Han trodde at han var voksen, men han hadde null kontroll. Det bar utfor.
Livet var stress og pes
Høsten 2017 klarte ikke landslagsbryteren lenger å stoppe med drikkingen i helgene. Festingen fortsatte i ukedagene iblant. Dette var det samme året han vant senior-EM, men også et år der skadene meldte seg.
– Jeg hadde så mye som foregikk i livet på hjemmebane, stress og mye å tenke på. Hodet og fokuset mitt var et helt annet sted enn på brytematten.
Trente han for hardt? Smertene i skulder og hofte ville ikke gi seg. Ryggen var det største problemet. Bare de fire siste årene var han ute i to år i ren skadetid. Og snart var det OL i Tokyo.
Fra desember til OL-kvalik i mai hadde han mye vondt. Likevel presset han på.
– Jeg måtte ta smertestillende for å komme meg til trening.
I tillegg fikk han korona i forbindelse med OL-kvaliken.
Det eneste han tenkte på, var at han skulle ha full sjekk av ryggen når alt var over. For OL måtte Baldauf se langt etter. Og han skjønte snart hvorfor.
Den vonde svaret
Røntgenbildene av ryggsøylen viste uvanlige funn. Videre undersøkelser på Diakonhjemmet endte med en nådeløs beskjed: Du har den revmatiske sykdommen Bekhterevs.
– Det er kanskje rart å si, men jeg tok det positivt. Ble ikke nedslått, nesten lettet. Jeg har brent meg ut psykisk ved ikke å vite. Livskvaliteten stuper når man har det vondt hver dag. Når du ikke kan stå opp og rydde ut av oppvaskmaskinen en gang. Og så skal du på trening om en halv time og krige med en annen voksen mann på 100 kg.
Baldauf slår ut med sine tatoverte armer. Han var selvfølgelig redd for om det var et rødt lys med tanke på videre karriere. Måtte han slutte?
Nylig startet han med medisinering og er blitt mye bedre. Bryteren setter selv en sprøyte i magen eller låret. Og gleder seg over at han kan fortsette med sporten som betyr alt.
Og likevel kom en ny melding, som ikke var av det gode slaget.
Farvel VM, farvel
Da Aftenposten intervjuet Felix Baldauf denne uken, hadde han fått vite det bare timer i forveien. VM, som starter på hjemmebane 2. oktober, glipper. Det store målet ble røsket vekk fra ham.
– Det var en tøffere beskjed å få enn Bekhterevs, kommenterer Baldauf.
Selv om VM-drømmen til sønnen er knust, er moren glad for at sønnen har brytemiljøet. I 2017 flyttet hun tilbake til Tyskland. Hun er gjort kjent med innholdet i denne saken.
– Jeg hjalp til å rydde huset og det ble solgt. Da jeg sto igjen i et tomt hus, etter å ha ryddet ut alt, brast det for meg, sier Felix.
Felix Baldauf ble deprimert og fullstendig knekt. Det ble for mye igjen. Men drømmen om å komme tilbake på topp på brytematten levde videre. Og snart skulle Russlands president Vladimir Putin være i nærheten. Det skjedde under European Games.
Han og statsministeren i Hviterussland sto på tribunen i hallen og klappet. Nordmannen tok medalje og begynte å gråte på matten. Ingen visste hvorfor. Det var ikke først og fremst av glede.
Tårene representerte alt han hadde vært gjennom, og da trener Gjægtvik kom og omfavnet ham før premieseremonien, gråt begge to.
– Det var for alle kamper som er vunnet utenfor brytematten som var så tunge å ta, og for at jeg klarte å prestere der i Hviterussland.
Det finnes håp
Baldauf er stolt av seg selv. Tigeren på armen, som har en dolk gjennom seg, viser noe han vil uttrykke. At det er mulig å ta kontroll på frykten.
– Alt jeg har klart å mestre etter 2017, betyr utrolig mye mer enn det jeg presterte tidligere. Drømmen om å lykkes på brytematten har drevet meg til alltid å komme ut av alle kamper, sier Felix ettertenksomt.
Han er tilbake i treningssalen med de andre gutta. Kroppen glinser, svetten ligger som små øyer på det myke underlaget. Han peser de andre, klapper i hendene og bryter med Ruben Elias Breen som har Baldauf på ryggen. Forbildets gamle brytedrakt.
Baldauf har fått juling utenfor matten. Men når han er på, er han på. Problemer med alkoholisme på hjemmebane, skademareritt og depresjon var noe han bare måtte finne en løsning på. Og dette har han lært:
– Når man ser en person, så ser man bare personen og vet ikke hva som foregår bak. Alle har sine kamper.
Felix Baldauf har snakket ut med moren sin. De har god kontakt.
– Mamma har oppdratt oss veldig bra. Jeg er takknemlig for alt. Det at hun hadde sine kamper, har preget meg mest. Men det går mye bedre for henne nå.
Nesten som far og sønn
For Eren Gjægtvik har det tette båndet til Felix Baldauf betydd mye.
– Jeg så tidlig at han var merket, sier trebarnsfar Gjægtvik, som jobbet i barnevernet.
Etter hvert merket han også at eleven ble tryggere, selv om bryteren fortsatt sliter med å stole på noen.
– Som trener ser jeg hele mennesket, ikke bare idrettsprestasjoner. Det at Felix har det bra i livet er mer viktig enn OL-deltagelse.
Godordene om bryteren som banet seg vei i idrettsverden tross mange fartsdumper, er det ikke vanskelig å finne for Gjægtvik.
– Felix har humør, er en fin type å jobbe med, lojal, hardtarbeidende, morsom og interessant å prate med fordi han leser så mye. Det er umulig ikke å like Felix.
NRK1 søndag klokken 21.35.