Derfor er vinterlandet Norge blant de beste i en «Syden-sport» år etter år

TOKYO (Aftenposten): Sandvolleyball skulle egentlig ikke være noen stor norsk gren. Norge er alltid å regne med. Selv om OL-starten var ruskete.

Anders Mol og Christian Sørum på en arena som Norge har sterke tradisjoner. Sandvolleyball er blitt en olympisk gren der Norge er med år etter år. Det er flere grunner til at Norge kan slå til under Syden-forhold. Her i kamp mot Australia lørdag. Anders Mol og Christian Sørum på en arena som Norge har sterke tradisjoner. Sandvolleyball er blitt en olympisk gren der Norge er med år etter år. Det er flere grunner til at Norge kan slå til under Syden-forhold. Her i kamp mot Australia lørdag. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Norge – Australia 2–1. Mindre norsk kunne det ikke bli. Flomlys, bratte tribuner rundt en stor sandkasse, rundt 27 grader varmt og høy luftfuktighet. Speakeren brøler, musikken dundrer. Hadde tidene vært annerledes, ville 12.000 relativt entusiastiske tilskuere holdt det gående.

Norge har strender, men vi har sjelden temperaturen. I vårt land spilles det relativt stillestående gymtimevolleyball på alle skoler, men eliteutøverne blir det ikke av slikt. Landslag har knapt vært i nærheten av å kvalifisere seg til mesterskap i innendørsversjonen av sporten. For 30 år siden ble landslagssatsingen lagt på is i en periode.

De beste spillerne så mulighet til å komme seg ut i denne nye versjonen av sporten – sandvolleyball.

Dermed har det blitt slik at Norge, med ett unntak, har kvalifisert sandvolleylag i OL. Høydepunktet var 2004-OL i Athen. Da hadde Norge to herrelag og to damelag med i turneringen. Flere lag kunne ingen nasjoner kvalifisere til OL.

Christian Sørum (t.v.) og Anders Mol var lettet etter seieren i åpningskampen. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Ruskete start

Ute den tunge sanden denne klamme kvelden i Tokyo hopper en solbrun stril (Anders Mol) og en blond 25-åring fra Rælingen (Christian Sørum) så høyt de bare kan, slår hardt og blokker bredt. De er verdensenere og er favoritter til OL-medalje. Kanskje til og med gullfavoritter.

Men de fikk slite i sin første kamp. Skikkelig slite. Australia spilte godt, var lure og utnyttet det faktum at ingen har sett dem spille i World Tour på to sesonger. Koronarestriksjonen i Australia har holdt dem utenfor konkurranse. Men alt rusket underveis bekymrer ikke de norske.

– Dette var egentlig optimalt for oss. Vi kriger og kjemper og får kjenne på hvordan det faktisk er å være ute på banen. Australia er et lag som er seedet som nummer 47 i verden, men det viser hvor høyt nivået er i sandvolleyball, sa Anders Mol etter kampen.

Kampen gikk mot en nasjon som har natur og klima som legger til rette for sandvolleyball. Men motstanderne Christopher McHugh og Damien Schumann er ikke overrasket over at nettopp Norge har fått frem et par som er ranket som nummer én i verden.

– Du trenger bare en sandbane, og jeg tipper at de trener på Kanariøyene mesteparten av tiden.

Den norske duoen slet i den tunge sanden i Tokyo. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

For få gode spillere

Vinterlandet Norge har lange og stolte tradisjoner i en sport som assosieres med strand, badeliv, shorts, singlet og sand mellom tærne. Mol og Sørum er de siste i en 25 år lang tradisjon med rødt, hvitt og blått i toppen av internasjonal volleyball.

– Jeg tror det har veldig mye med at du innendørs må ha 12 til 14 gode utøvere. I sanddvolleyball trenger du bare to, eller kanskje fire for å lage en god treningsgruppe. Norge har hatt gode enkeltspillere, men for få til å samle sammen et godt landslag, sier Anders Mol.

Han er sønn til Kåre Mol og Merita Berntsen. Berntsen spilte OL-turneringen i Atlanta i 1996. Kåre Mol har en karriere i innendørs volleyball før også han spilte sandvolley.

Kvalheim og Maaseide

Nå er pappa Mol trener til de norske gullhåpene. Han var med på fremveksten av det norske sanddvolleyeventyret på slutten av 1980-tallet og utover på 90-tallet.

– Vi var atletiske utøvere som hevdet oss ganske fort. Det var veldig tilfeldig. Jan Kvalheim og Bjørn Maaseide var med, og det oppsto et miljø rundt dem som gjorde at vi hevdet oss ganske fort på grunn at vi hadde gode atleter, sier Kåre Mol.

Verdensenerne fra Norge måtte slite i kampen mot Australia. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Kvalheim og Maaseide var de to første som hevdet seg internasjonalt. De kom til å inspirere mange til å satse på en sport som appellerte stort – ikke minst til en yngre generasjon. Det kom flere etter de to.

– Kvalheim Maaseide var forbilder, men du skal ikke glemme Vegard Høidalen, Nila Håkedal, Ingrid Tørlen og Iver Horrem, sier Kåre Mol.

Nå mener Iver Horrem at fremtiden for norsk sandvolley er lys. Nok et norsk lag var nær ved å kvalifisere seg til Tokyo. Flere unge er på gang.

– Bak Anders og Christian er det mange talenter, og det kommer hele tiden nye til, sier Iver Horrem.

Han mener at Stavanger-turneringen gjennom mange år var viktig for både rekruttering og det norske folks kjennskap til volleyball på sand.

Lettelse. Det var nok følelsen etter kampen. Foto: Martin Slottemo Lyngstad
Vis fakta ↓
Norge i OL

Lite som skal til

Iver Horrem deltok i Athen-OL i 2004 sammen med Bjørn Maaseide. Nå jobber han for Norges Volleyballforbund. Han er også klar på at norsk suksess i sandvolleyball handler om at det er mulig å satse uten at man har mye penger og et sterkt forbund i ryggen.

– Du kan lykkes dersom du har shorts, skjorte, ball og en ivrig partner ved siden av deg. Da kan du dra med små budsjetter til Brasil eller USA og trene hver dag for å få ut ditt potensial.

Det er også andre forskjeller som gjør at sandvolleyball har vært en sport hvor Norge har hevdet seg.

– Jeg tror det kanskje handler mest om at vi vet hva som skal til for å bli god. Vi har en veldig god treningskultur.

Når Norge spiller neste kamp mot Spania mandag, må de vise at norsk treningskultur fortsatt holder. Trener Kåre Mol har tidligere sagt at lag som starter godt i en turnering, sjelden vinner.

– Treneren vår er en klok mann, sa Christian Sørum, smilte og forsvant sammen med sin makker i visshet om at det må opp noen hakk.