Finale på 100 meter i Paralympics. Det brune løpedekket på olympiastadion i Tokyo var opplyst av flomlysene. Salum Kashafali sto klar i startblokken. I potten lå gullmedalje.
10,43 sekunder senere gjallet et skrik mellom tribunene i arenaen.
«Wooohhh!».
Det var en lyd full av følelser fra en nordmann som nettopp hadde vunnet gull og slått sin egen verdensrekord.
Han pekte mot himmelen og slo seg på brystkassen, før han måtte legge seg ned på banen. I Tokyo har han vært rolig og fokusert, men nå tok det emosjonelle over. Han begravde ansiktet i hendene og felte noen velfortjente gledestårer.
Veien fra Kongo, der han er født, til Tokyo har vært lang. Men nå kan han kalle seg paralympisk mester.
En hendelse på Norway Cup spilte en avgjørende rolle i sprintessets eventyr.
– Mange som ikke har de samme mulighetene som meg
I 2004 flyktet en familie på ni fra Kongo til Norge. De ble flyttet litt rundt, men havnet til slutt i Bergen. Da var Salum Kashafali elleve år gammel. Han hoppet på lokalidretten og spilte snart fotball i Loddefjord IL.
Det var en stor kontrast til de kaotiske og traumatiske forholdene i Kongo. Han kom fra en hverdag der han måtte overleve vulkanutbrudd, krig og lete etter mat. Med en forhistorie som det, blir et gull i Tokyo «bare» en bonus for Kashafali. Den virkelige medaljen var å komme hit.
Da han sto overfor pressen etterpå og fikk spørsmål om fyrverkeriet av følelser som kom ut da han passerte målstreken, presset tårene seg frem igjen.
– Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Det kommer av at jeg har oppnådd noe jeg aldri kunne drømt om. Fra å faktisk plukke mat på gaten til å komme til toppen av et av de største arrangementene i verden. Da kom alt opp i hodet.
Sprinteren har sagt at han har vokst på de vonde opplevelsene. Det hjelper ham å være til stede i øyeblikket når han løper.
– Jeg vet at det er mange i Kongo som ikke har de samme mulighetene som meg.
Men det nye livet ble ikke bare lett for Kashafali. For allerede i 12-årsalderen fikk han en øyesykdom som forverret synet hans kraftig. Han fortsatte å være aktiv, men sykdommen gjorde at drømmen om å bli fotballspiller ble fjernere og fjernere.
Ble overtalt
I Loddefjord var Atle Eriksen treneren hans. Han merket at den ivrige idrettsutøveren slet med synet, men han så også at tenåringen hadde god spenst, eksplosiv muskulatur og var ekstremt raskt.
Det ene året de var på Norway Cup, var det en løpekonkurranse. Da så Eriksen muligheten. Han overtalte Kashafali til å bli med. Unggutten imponerte voldsomt, såpass at fotballtreneren lovet ham en 500-lapp om han begynte med friidrett.
Den fristelsen ble for stor til å si nei til. Ti år senere kunne han endelig slippe løs følelsene på arenaen i Tokyo, etter å ha nektet å forskuttere på noe gull hele uken. Da han la seg ned etter målgang, slet han med å tro på det. Men den tunge gullmedaljen rundt halsen fikk ham til å innse hva han hadde gjort.
Hjemme i Norge må hans tidligere fotballtrener ha smilt foran TV-skjermen.
«Det er nok den beste investeringen jeg har gjort,» skrev Eriksen i en SMS til Aftenposten like før finalen. Den hilsenen ble viderebrakt til Kashafali i presseområdet på den 70.000 seter store arenaen. Da lo han godt.
– Det er jeg enig i! Han kunne investert mer, men det holder det, fleipet han.
Kom som et lyn
At han var raskere enn de fleste, skjønte Kashafali allerede i sitt aller første løp. Som 17-åring knuste han alle og ble kretsmester. «Jøss,» tenkte han. Hvor mye raskere kunne han egentlig bli?
Svaret? Ganske mye.
Men det måtte jobbes for å komme opp på norgesmesternivå. Motivasjonen var ikke helt der den burde vært i starten. Han løy for å slippe unna trening. Trenerne ga ham imidlertid ikke opp. Treningskulturen ble bedre, plutselig slo han seniorene.
Da tenkte han at han kunne bli blant de beste i verden. Det var en surrealistisk følelse. Siden har han herjet med konkurrentene. Han ble klassifisert som parautøver i 2019, men også funksjonsfriske har måttet tåle å se ryggen hans.
Vil til OL
Før Kashafalis finale i Tokyo sto en flokk med japanere og tok bilder med OL-ringene utenfor arenaen. De ringene tenker Kashafali mye på.
Han har nemlig en drøm om å gå fra å være Paralympics- til OL-utøver. Utøveren som en gang løy seg unna trening har de siste årene sneket seg til ekstra trening. Han vil bli tidenes raskeste nordmann.
Jubelbrølet i Tokyo tyder på at det er langt ifra umulig.