Birgit Skarstein la til kai foran stengene der det norske flagget snart skulle vaie øverst på roarenaen i Tokyobukten. Mot henne kom Johan Flodin og ga henne en klem.
Medaljeseremonien etterpå ble avslutningen på et ni år langt samarbeid.
I det øyeblikket innså de hva som nettopp hadde skjedd. Enorme mengder planlegging, trening og selvoppofrelse fra dem begge hadde fått maksimal uttelling.
Men det var der på bryggen i Tokyo at Flodin hadde sine siste minutter som Skarsteins trener. Nå skiller de lag.
Hektisk
Allerede i 2013, kort tid etter at Skarstein bestemte seg for å satse mot Tokyo, skjønte Flodin at han hadde å gjøre med en spesiell utøver. Tre år senere tok han over som hennes nærmeste trener.
Det forholdet skulle vise seg å bli svært givende. Flodin har vært en av Skarsteins viktigste hjelpere på vei til Paralympics-gullet hun har jaktet på siden 2012. Hun har opplevd skader og tøffe stunder, ikke minst den bitre fjerdeplassen i Rio i 2016.
Men en «vanvittig varm og klok leder» har fått henne gjennom alt. De to har knyttet et tett bånd. Noe som ble godt illustrert av det Flodin gjorde inn mot Skarsteins deltagelse i Tokyo.
For Flodin trener ikke bare henne, men også hele rolandslaget. Dermed var han naturligvis på plass da herrene på landslaget deltok i OL tidligere i sommer. Da de var ferdige i Tokyo og Kjetil Borch hadde tatt sølv, dro han rett tilbake til Norge på Skarsteins Paralympics-oppkjøring, før de to satte seg på flyet nedover noen uker etterpå.
– Jeg vet ikke om noen andre som gjør sånt, sa Skarstein før finaleløpet sitt.
Lettet
I Tokyo har det ikke manglet eksempler på deres tette forhold. På pressekonferansene har de virket avslappet, vitset og ledd i hverandres selskap. For Flodin har det vært viktig å holde eget spenningsnivå under kontroll, slik at utøverne ikke skal bli påvirket negativt.
Han så nesten uberørt ut både før og etter gulløpet, men innrømmet at det var «kaos» på innsiden. Da han forlot Skarstein i startområdet på finaledagen, gjorde det vondt. Selve gullet ga mer lettelse enn ren glede. Han ønsket så veldig gjerne at «vennen» skulle vinne.
For det er nettopp slik han har omtalt utøverne på rolandslaget. Og det er ut ifra det motivasjonen til å kjøre «shuttletrafikk» mellom Oslo og Tokyo stammet fra.
– Jeg vil jo hjelpe mine beste venner med å nå så langt som mulig. Jeg vil i hvert fall ikke stå i veien for deres prestasjoner.
Og ja, han var forholdsvis rolig da det ble klart at Skarstein skulle få gullet, men man kunne se hvor mye det betydde. Kroppsspråket og gløden i øynene viste hvor viktig det var for Johan Flodin at det endte slik.
En krevende periode
Det enorme engasjementet har imidlertid kostet – naturlig nok. Flodin er svensk og bor i hjemlandet, så koronapandemien har ikke gjort det noe enklere for ham å komme inn og ut av Norge for å følge opp roerne.
– Jeg skal ikke lyve: Dette året har vært dyrt. Da prater jeg ikke om økonomi, men det har kostet utrolig mye når det har vært så besværlig å komme seg inn i Norge.
Men å ikke gjøre det slik han har gjort, var aldri noe tema. Ønsket om å se utøverne lykkes var så stort. Roerne har lagt godt merke til engasjementet. Skarstein ga ham mye av æren for sin triumf.
Selv nektet Flodin å ta noe som helst ære for prestasjonen. Han hadde kanskje tilrettelagt litt, men prestasjonen var 100 prosent Skarsteins.
– Det er vanvittig fortjent for Johan at han får gull på sin siste dag på jobb. Det har han søren meg fortjent, sa Skarstein, med ekstra trykk på «fortjent».
Flodins kontrakt med Roforbundet går ut 31. oktober. Det synes han er helt greit.
– Jeg tenker at det er på tide. Ni år er ganske lang tid. Vi skilles absolutt som bestevenner. Det er på tide med en ny røst. Jeg har sagt det jeg kan si. Alt blir bare mer repetisjon.