Skumringens mørke hadde senket seg over ridearenaen i Tokyo. Så lød speakerens stemme fra høyttaleranlegget:
«Jens Lasse Dokkan of Norway!»
Det var noe ekstra høytidelig over atmosfæren inne på arenaen. Ingen annen rytter enn 60-åringen har deltatt i samtlige Paralympics, etter at dressurridning kom på programmet i 1996.
Det visste ryttermiljøet og de andre oppmøtte å sette pris på. Speakeren brukte ekstra tid på å hylle ham både på vei inn og ut, og Dokkan var én av få som ble applaudert av flere enn egen «fanklubb» da han førte hesten Aladdin ut etter sin oppvisning.
Den norske dressurrytterens fjerdeplass var så nær medalje. Men på denne scenen er det uansett få som har høyere stjerne enn ham. Det ble bevist nok en gang da han fikk lignende mottagelse under freestylekonkurransen mandag. Da ble det nok en fjerdeplass.
Bak alle årene med suksess ligger selvfølgelig store mengder trening, vilje og ferdigheter fra Dokkans side. Men et langt vennskap har også spilt en avgjørende rolle.
Gode venner
Om du ser Jens Lasse Dokkan på en arena, får du sannsynligvis også øye på Steinar Berger. Dokkan har cerebral parese, og Berger fungerer som hans assistent i det daglige.
De to møttes i Lillemorstallen helt tilbake i 1994. Det ble starten på et langt og givende vennskap. Dokkan har deltatt på utallige dressurstevner - og Berger har vært med som støttespiller. Når konkurransene nærmer seg, er det ofte stillere mellom dem. Da går Dokkan inn i konkurransens boble. Vennskapet strekker seg langt utenfor det sportslige. Det er blitt flere ferie- og hytteturer. Man blir godt kjent av slikt.
– Vi er blitt så trygge på hverandre at vi alltid vet hvor vi har hverandre, sier Dokkan.
Om han spør etter slipset sitt, står Berger allerede klar med det.
Hjelpen går begge veier
I intervjusonen på den nå mørke ridearenaen i Tokyo kommer det tette forholdet dem imellom godt til syne. Dokkan ler når han minnes hvordan hans første dressurhest, X-tra Galant, kastet av Berger en gang.
– Det var en gammel, fullblods løpshest. Kanskje ikke helt egnet for en med funksjonsnedsettelse, sier Berger før Dokkan smiler og skyter inn:
– Men jeg ble norgesmester på den!
Og selv om Berger hjelper den erfarne rytteren med mye, går forholdet definitivt begge veier. Dokkans assistent forteller at vennen og idrettsutøveren stilte opp for ham da han hadde økonomiske problemer.
Dokkan har bolig i Norge, men trener også mye i Danmark. Koronatiden har ført til at de ikke har sett like mye til hverandre.
Men båndet mellom dem forblir sterkt.
Populær
Lekene i Tokyo er Dokkans syvende. Så langt har karrieren gitt fire bronser (tre i 2000 og én i 2008) og ett sølv (2008) i Paralympics-sammenheng. Merittlisten gir ham tilnærmet legendestatus i miljøet. Også britiske journalister ville ha en bit fra ham etter fredagens konkurranse, den første i Tokyo. Før mesterskapet skrev diverse utenlandske nettsider flere saker om veteranen.
Han var svært nær å ta medalje i begge de to konkurransene i Tokyo. Dokkan vil ta ett stevne av gangen, men at han fortsatt holder så høyt nivå, kun tre år før neste Paralympics i Paris, gir muligens mersmak til å fortsette jakten på store opplevelser.
Og da kan Dokkan fint se til sitt eget livsmotto for inspirasjon:
– Ingenting er umulig før man har prøvd.