Danserne i blått løp inn til sentrum av Olympiastadion i Tokyo. Fyrverkeriet braket til værs. Paralympics var i gang.
For noen var kanskje scenene en påminnelse om at det ikke bare var OL, men også et Paralympics som skulle arrangeres i en av verdens største byer midt under en pandemi. Tribunene var folketomme, med unntak av keiser Naruhito, idrettsledere og noen få tilskuere, de fleste av disse skolebarn. Norge og resten av deltagernasjonene marsjerte ut på arenaen til livlige toner.
«Bare for show,» vil nok en del mene om åpningsseremoniens festligheter. Men for andre kan nettopp showet, fyrverkeriet og entusiasmen også illustrere hvor langt paraidretten faktisk har kommet.
I Rio-lekene i 2016 ble den globale seerrekorden knust. Rundt 4,1 milliarder mennesker skal ha benket seg foran TV-en for å se verdens beste parautøvere. Det er ventet at den rekorden slås i år.
Oppmerksomheten rundt lekene er viktig, mener Cato Zahl Pedersen. Han er sjef for den norske troppen i Tokyo og fagkonsulent i Olympiatoppen.
Pedersen mener flere ting illustrerer hvordan OL og Paralympics stadig går mer hånd-i-hånd. Blant annet dette:
– Bare se på logoene til OL og Paralympics. I fremtiden blir nok de to logoene mer og mer integrert, sier Pedersen.
– Som natt og dag
Om man ser på de to logoene i dag, virker det åpenbart at de henter inspirasjon fra de samme stedene. Det er ikke alltid vært en selvfølge. Paralympics, som styres av Den internasjonale paralympiske komité (IPC) ble på flere måter lenge arrangert «på utsiden» av IOCs olympiske leker.
I 2000 skrev de to partene endelig under på en avtale om at vertsbyer som skal arrangere OL, også må arrangere Paralympics. Da hadde for så vidt lekene allerede delt arrangørby noen år, men i 2000 ble det altså formalisert.
Noe lignende skjedde i Norge da Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI) ble lagt ned i 2007. Deretter fikk alle særforbundene i Norges idrettsforbund ansvaret for også å dyrke utøvere med funksjonsnedsettelse.
Sprinter Ida Louise-Øverland (17), Norges yngste i Tokyo, og dressurrytter Jens Lasse Dokkan var de norske flaggbærerne på åpningsseremonien.
I troppen er også Tommy Urhaug. Bordtennisspilleren deltar i sitt sjette Paralympics og vet mer enn noen andre hvordan parasporten har utviklet seg. Han betegner det som «natt og dag».
– Det er mye bedre nå enn da jeg begynte. Det var også litt av grunnen til at jeg motiverte meg til å satse videre. Jeg ser utviklingen, sier 41-åringen.
Teknologiske fremskritt
Noe av det Urhaug og flere andre merker, er at utøverne har bedre utstyr. Det har ikke alltid vært lett, ettersom parautøvere gjerne har nokså forskjellige tilpasningsbehov når det kommer til utstyrsbiten. Løsningene har ofte vært hjemmesnekrede.
Nå er det en større følelse av at utstyrsbransjen ser gevinstene av å levere optimale løsninger også for parautøvere. Cato Zahl Pedersen tror ikke det bare har mye å si for de som er utøvere, men også at andre personer med funksjonsnedsettelse kan ha glede av teknologiske fremskritt. Slik Formel 1-sporten bidrar til nye løsninger i bilindustrien.
– Jeg tror det er en positiv fremtid for paraidretten, for den blir mer og mer verdsatt. Det inngås gode avtaler med gode intensjoner. Jeg tror IOC på sikt vil vise mer interesse for PL, for det er så stort potensial i dobbeltmarkedsføringen av det og OL, sier Pedersen.
Håper andre lar seg inspirere
Spesielt det siste er et punkt flere av de norske Tokyo-utøverne føler man har litt å gå på. De synes at interessen blant mediene og folk der ute er større, men man har fortsatt en vei å gå.
– Vi krysser fingrene for at prestasjonene under Paralympics vil gi paraidretten et løft, sier Knut Nystad.
Han jobber i Stiftelsen Vi, som kjemper for at mennesker med funksjonsnedsettelse skal få bedre livskvalitet. Han håper store prestasjoner fra norske og internasjonale utøvere i Tokyo kan hjelpe flere med å komme seg i aktivitet. Det tror han vil være gunstig for samfunnet og for å få alle med i idretten.
– Det er viktig at man ikke gjør det for «stakkarslig» når man løfter frem paraheltene våre, at det ikke bare handler om at de har havnet i en vanskelig situasjon på grunn av en funksjonsnedsettelse. Vis heller prestasjonene og hva de står for. Det vil gi større kunnskap, kompetanse, anerkjennelse og forhåpentlig økt deltagelse i paraidretten, sier Nystad.
Det samme mener svømmer Sarah Louise Rung. Hun har hele fire PL-gull og vet hvor mye arbeid som ligger bak prestasjonene man kommer til å få se i Tokyo.
– Jeg ønsker at man vektlegger den sportslige historien. Det er det som er jobben vår, og det vi bruker tid på.
Etter at fyrverkeriet dalte ned som stjerneskudd over Olympiastadion i Tokyo, satte de norske deltagerne seg på transporten hjem til deltagerlandsbyen. I løpet av de neste 12 dagene får de vite om alt det harde arbeidet gir dem belønningen de aller helst vil ha.
Med det vil det kanskje også skapes nye drømmer blant dem der hjemme.