Ibrahim Al Hussein kastet seg foran kameraten. Sistnevnte hadde nettopp blitt truffet av en snikskytter da de var i et veikryss. Al Hussein, som da bare var i 20-årene, hoppet foran vennen sin for å beskytte ham mot flere kuler. De var villige til å dø for hverandre.
Så skar en sjokkbølge gjennom luften. Små metallbiter fløy til alle kanter.
Etterpå lå Al Hussein hardt skadet på bakken. Et prosjektil hadde eksplodert i nærheten. Den nederste del av høyrebenet hans var borte.
Slik var hans forferdelige begynnelse på ferden til Paralympics i Tokyo.
Et tilfeldig møte ble redningen
I 2011 brøt krigen ut i hjemlandet hans Syria. Den skulle endre Al Husseins liv fullstendig.
Vennen overlevde skuddet og den påfølgende eksplosjonen, mens en tannlege sørget for at Al Husseins heltedåd ikke ble hans ende – enn så lenge.
Men han måtte fortsatt ha omfattende hjelp for å unngå farlige infeksjoner. Mulighetene for å få protese var også dårlige.
Det betydde at han måtte flykte fra det krigsherjede hjemlandet. Det var ikke lett i rullestol. Han tilbrakte en periode i Tyrkia, men løsningene han hadde tilgang på med sine begrensede midler, var ikke gode nok. To år etter den dramatiske dagen kom han seg til Hellas. Han fikk i første omgang tillatelse til å være der i seks måneder.
Livet i Athen var ikke lett. Han hadde hverken penger eller mat, og han bodde på gaten.
Et tilfeldig møte med en annen flyktning førte til at han fikk møte en lege. Denne legen hadde mye erfaring med proteser. Legen betalte behandlingen og rehabiliteringen ut av egen lomme.
Det ble helt avgjørende for at Al Hussein kom seg til Paralympics.
Skrev historie
Han hadde vært aktiv i yngre alder, allerede som femåring tok faren ham med på svømmeturer i Eufrat, Vest-Asias lengste elv. Et fall fra en bygning, noe tid før eksplosjonen som rev av beinet, førte til at han svømmingen ble lagt til side.
Da han fikk opphold permanent i Hellas og livet ble enklere, kom lysten på å returnere til idretten. Treningen var hard, men ga resultater. I 2016 deltok han i Paralympics i Rio. Da som den første av to flyktninger. De konkurrerte da som et uavhengig lag.
Han markerte seg ikke sportslig, men fikk den prestisjetunge Whang Youn Dai-prisen. I hvert Paralympics deles den ut til den mannlige og kvinnelige utøveren som «best eksemplifiserer lekenes ånd og inspirerer og begeistrer verden».
I Tokyo er han del av tidenes første offisielle flyktninglag i Paralympics.
Ønsker å inspirere
Og da han steg opp av vannet i svømmehallen i Tokyo, hadde den utrolige historien fått et nytt kapittel. Heller ikke denne gangen var det ventet at Al Hussein skulle hevde seg, men det hindret ham ikke i å være forbannet etter sitt heat i 100 meter bryst. Hallen var helt stille, med unntak av Al Hussein som slo hånden i gulvet av frustrasjon.
Han endte sist og ble i tillegg diskvalifisert. Hvorfor er uvisst, men dommerne mente i hvert fall at han hadde brutt reglene på en måte.
Etterpå satt han og stirret utover bassenget. Det var tydelig at han ikke var glad for at tiden hans ble strøket. Da han gikk gjennom pressesonen, var han preget. Treneren hans viftet alle intervjuforespørsler bort med noen greske gloser, mens Al Hussein tok seg til hodet med den ene hånden og viftet til pressen med den andre, som en slags beklagelse.
Han var knust, men for ham er en dårlig idrettsopplevelse ingenting sammenlignet med hva han har opplevd tidligere.
– Det har vært mye lidelse på reisen min, men jeg håper folk som ser meg eller leser om meg, skjønner at livet ikke stopper, selv om du er flyktning eller har en funksjonsnedsettelse. Uansett hvilke vanskeligheter du møter i livet, kan du oppnå så mye og gjøre så mye godt, har han sagt i intervju med BBC.
Han skal fortsatt svømme heat i 50 meter fri natt til søndag. Al Hussein har en drøm om medalje i Tokyo. Den virker urealistisk, men hans kamp for å i det hele tatt være i Japan er gull verdig.
Kilder: Paralympic.org, BBC, Forbes, rio2016.com