Alarmklokkene uler i Japan nå. Landet er midt i en smittebølge. Vaksineringen går tregt.

Da er det ikke så merkelig at et klart flertall i befolkningen ikke ønsker olympiske leker om to og en halv måned. Budskapet i gjentatte meningsmålinger er tydelig. I gatene i Tokyo har noen valgt å protestere mot arrangementet.

Samtidig blir Japan frarøvet mange av de positive sidene ved lekene. Folkefesten som er kjernen i et OL, blir ikke noe av. Det er allerede bestemt at ingen tilskuere får komme fra andre land. Kanskje blir det en åpning for noen lokale tilskuere.

I praksis står kun skjelettet av verdens største idrettsarrangement igjen. Så hvorfor tvinges det gjennom?

Svaret er som så ofte ellers: penger.

Den store melkekuen

Den internasjonale olympiske komité (IOC) er en ideell organisasjon basert i Sveits. Men den soper også inn milliardinntekter. Inntektene er direkte knyttet til gjennomføringen av de olympiske lekene. Sommer-OL hvert fjerde år er den virkelige melkekuen.

I den forrige sommer-OL-perioden brakte IOC inn 5,7 milliarder amerikanske dollar (47,4 milliarder kroner etter dagens kurs). 73 prosent av disse inntektene kommer fra salg av TV-rettigheter.

De økonomiske realitetene preger naturligvis idrettsledernes tankegang. Så lenge de får sendt idrettskonkurransene ut til TV-skjermer verden over, vil milliardene renne inn.

Da kan folkefesten ofres.

Alle pengene som står på spill, var også en viktig grunn til at det satt langt inne å utsette OL i fjor. Først da noen land begynte å trekke seg, kom utsettelsen. Spørsmålet er om det ikke ville ha vært klokt å utsette arrangementet helt til sommeren 2022. Motargumentet er at utsettelser er dyrt.

Men Japan sliter med å få kontroll på smitten.

Samtidig snegler vaksineringen seg frem.

Selv om sommerens OL står ribbet tilbake, har det en verdi. Store idrettsprestasjoner kan glede og inspirere. For mange vil det være et lyspunkt i en tung tid. I tillegg betyr det mye for utøverne. De er i stor grad økonomisk avhengig av OL-deltagelse.

OL-inntektene kommer også idrettsbevegelsen verden over til gode. IOC bygget nylig et prangende nytt hovedkvarter, men de oppgir at 90 prosent av inntektene deres skal gå videre til idrettsaktivitet.

Penger, prestisje og jus

Én ting er alt som står på spill for IOC. En annen er hva som ligger i potten for Japan. Det handler både om penger, prestisje og jus.

Man kan spørre hva japanske myndigheter egentlig vinner på å presse gjennom OL på tvers av befolkningens vilje. Kanskje handler det mest om et forsøk på å redde ansikt.

Utsettelser koster dyrt. Den offisielle prisen ble i desember satt til 128 milliarder kroner, 22 prosent mer enn hva som ble budsjettert før pandemien. Trolig vil de reelle kostnadene bli langt høyere.

Japan tar nesten hele den økonomiske risikoen. Offentlige midler er blitt sprøytet inn i et prosjekt befolkningen nå ikke vil ha.

Hvis OL skulle bli avlyst, vil juristene ta over scenen. Hvilken aktør som trykker på den røde knappen, vil trolig ha betydning for hvem som sitter med svarteper.

Derfor gjentar politikere og idrettsledere budskapet om at lekene vil bli gjennomført i sommer.

Det kan være OL går helt fint, slik det har gått med en rekke andre mesterskap det siste året. Smittevernregimet blir strengt. Samtidig har ingen av mesterskapene vært i nærheten av størrelsen på et sommer-OL.

Mange av oss kommer til å følge spent med på Jakob Ingebrigtsen, Karsten Warholm og andre medaljejagende nordmenn.

Men gjennomføringen handler om mye mer enn idrettsglede.