Noen ganger kjenner Tatyana McFadden lukten av kål. Eller potet.
Andre ganger husker hun det støvete gulvet, der hun gikk rundt på hendene i det russiske barnehjemmet. Minnene fra hennes seks første år i livet er ikke så mange, men sanseinntrykkene sitter fortsatt.
Hun ble født lam fra livet og ned, men barnehjemmet hadde ingen rullestol.
Dermed ble hendene fremkomstmiddelet hennes.
De tøffe kårene ble grunnlaget for en helt enestående idrettskarriere.
– Vi hadde ingenting
I dag er McFadden en av de mest meritterte utøverne i USAs Paralympics-tropp. Hun konkurrerer i friidrett, i klassen der man bruker rullestol for å komme seg raskest gjennom de klassiske løpsøvelsene.
McFadden er i manges øyne tidenes beste utøver i klassen. Hun PL-debuterte helt tilbake i Athen 2004. Siden er det blitt vanvittige 18 medaljer, syv av dem gull. Totalantallet blir 19 om man teller med sølvmedaljen i langrenn fra Sotsji-lekene i 2014.
32-åringen mener selv at hennes helt unike bakgrunn er grunnen til suksessen. Hun ble født med ryggmargsbrokk. Foreldrene overlot henne til et barnehjem i St. Petersburg. Legene var usikre på om hun ville leve lenger enn noen dager.
Men det var kampvilje i det lille mennesket.
– Vi hadde ingenting. Jeg måtte lære å overleve. Det gjorde meg sterk. Jeg måtte bruke viljestyrken min hver dag.
En dag dukket Deborah McFadden, en ansatt i USAs helse- og omsorgsdepartement, opp på barnehjemmet under en forretningsreise. Hun følte en form for tilknytning med jenta som gikk på hendene. Seks år gamle Tatyana ble med tilbake til USA.
Der prøvde hun flere idretter, men det var rullestolracingen som falt hennes hjerte nærmest.
En ekstraordinær kropp
McFadden ville gjerne snakk om bakgrunnen sin da Aftenposten møtte henne på friidrettsarenaen i Tokyo, selv om hun nettopp hadde tapt 800-metersgullet til Manuela Schaer på målstreken.
Det er fordi hun håper historien hennes kan inspirere andre som ikke har det lett. Og den tøffe oppveksten har vært en helt avgjørende årsak til alle medaljene. Før lekene deltok hun i en studie i regi av det japanske kringkastingsselskapet NHK. Funnene ble presentert i en dokumentar.
I den kom det frem den daglige kampen på barnehjemmet fikk langsiktige følger. En del av McFaddens hjerne er større enn den gjennomsnittlige menneskehjernen, og det er den delen som kobles til viljestyrken.
Men oppveksten ga henne også andre våpen i kampen for medaljer. Vi har allerede nevnt at hun måtte gå på hendene, ettersom barnehjemmet ikke hadde råd til rullestol. Det ga henne ikke bare sterkere armer – det omprogrammerte hjernen hennes. Når McFadden bruker armene sine, bruker hun den samme delen av hjernen som de fleste andre bruker til å styre føttene.
Håper andre blir inspirert
Og da går det fort. I en alder av 32 år er kanskje karrieren på hell, men det er fortsatt store krefter i sving når de sterke armene tar tak i hjulene på stolen, før hun beveger seg fortere og fortere etter startskuddet.
Farten hun får da, har gjort at hun regnes som en av de største legendene i paraidretten.
Men det var fortsatt kun én amerikansk journalist på plass da Aftenposten snakket med henne etter sølvmedaljen i Tokyo. Paraidretten har sine følgere i USA, men McFadden er langt mindre kjent i sitt land enn hva for eksempel Birgit Skarstein er i Norge.
– Globalt sett har vi mye arbeid foran oss, men den paralympiske bevegelsen er på vei fremover. Jeg håper det spres til lokalsamfunnene, slik at man ser at personer med funksjonsnedsettelser kan ha jobber og leve normalt. Stigmaet rundt det må brytes, sa McFadden.
Lot seg ikke stoppe
Selve idrettskarrieren hennes har heller ikke vært problemfri. Hun ble nektet å konkurrere sammen med funksjonsfriske på high school-laget. 16-åringen gikk til søksmål. Det endte med seier.
Senere i karrieren slet hun også med blodpropp. Det kunne satt en stopper for eventyret etter 2016-Paralympics i Rio, men også det kjempet McFadden seg gjennom.
Igjen ga hun viljestyrken som oppsto i St. Petersburg æren for at hun kom gjennom det.
Et viktig motto
I 2011 returnerte hun til Russland for å besøke stedet som formet henne så mye. Det var godt å komme tilbake. Bygningen som en gang virket så stor, var plutselig liten.
Hun har fortsatt kontakt med styrerne der. Det er viktig for henne å huske røttene sine. Da hun bodde der, hadde hun et motto.
«Ya Sama!»
Det betyr: «Jeg kan gjøre det. Jeg klarer det selv». De to ordene hjalp henne gjennom dagene da hun var liten, og det har hjulpet henne hver dag siden.
Forutsetningene stoppet aldri Tatyana McFadden.
– Alt skjer av en grunn. Jeg ble plassert på jorden for å gjøre noe, for å starte en bevegelse og spre ordet om Paralympics, sa Tatyana McFadden.
Så rullet hun fornøyd av gårde til medaljeseremoni. Akkurat i Tokyo har det ikke vært så ille ikke å ta medalje av edleste valør. Hun har allerede vunnet nok av kamper.
Kilder: CNBC, Paralympic.org