De to kvinnene holdt rundt hverandre. Den ene av dem iført en sportsjakke med «Team USA» på. Den andre satt i håndsykkelen sin. Tårene rant nedover kinnene deres. De hulket – men det var av glede.
Syklisten var amerikanske Oksana Masters. Hun hadde nettopp tatt sitt andre Paralympics-gull på to dager. Kvinnen hun klemte, var Sarah Hirshland, sjef for USAs olympiske og paralympiske komité.
Til slutt måtte de slippe tak i hverandre. Masters måtte på medaljeseremoni. Hirshland fikk et lommetørkle til å tørke de røde øynene sine.
– Jeg vet hva hun har gått gjennom. Det er så fortjent, sa hun.
Det var et av de mest følelsesladede øyeblikkene under sommerens andre store mesterskap i Tokyo. For å forstå historien bak det, må vi reise 35 år tilbake i tid.
Måtte amputere begge beina
Om du sier 1986 og Ukraina (da Sovjetunionen), vil manges tanker umiddelbart gå til Tsjernobyl-ulykken. En eksplosjon på en atomreaktor sendte radioaktivt materiale ut i atmosfæren. Det ansees som historiens verste atomkatastrofe. Ifølge Verdens helseorganisasjon kan ettervirkningene ha tatt livet av 9000 mennesker.
Kun tre år senere ble Oksana Masters født. Jenta kom til verden med blant annet én nyre, seks tær på hver fot og manglende tomler. Det er ikke helt sikkert, men det antas at ulykken tre år tidligere var årsaken til at hun ble født slik.
I likhet med Tatyana McFadden ble hun satt igjen på et barnehjem av sine biologiske foreldre. Overfor Player’s Tribune har Masters i ettertid fortalt at hun ble utsatt for seksuell mishandling på barnehjemmet. Hun var først skeptisk til å fortelle om bakgrunnen sin, men endte til slutt på at det var riktig.
– Jeg fortsatte å tenke på hva alle kvinnene og barna der ute har vært gjennom – og hvor mye historien min kan bety for dem. Jeg tenkte over hvor viktig det kunne være for dem å se meg, ikke bare at jeg er hel, men at jeg er i live og har det bra.
Hun har gitt idretten æren for at hun har klart å bearbeide traumene.
– Idretten lot meg skrive om min egen fortelling.
Hun ble reddet av en amerikansk kvinne: Oksana var syv år gammel da Gay Masters adopterte henne. Noen år senere måtte jenta imidlertid amputere begge beina grunnet de medfødte misdannelsene. Hun gjennomgikk også operasjoner, slik at to av fingrene kunne brukes som tomler.
Et multitalent
På skolen i USA begynte hun med roing.
I 2012 presenterte hun seg for verden. Da tok hun sin første Paralympics-medalje.
Men hun kunne mer enn å bare ro. To år senere, i den russiske snøen i Sotsji, tok hun Paralympics-medaljer i både langrenn og skiskyting. Hun fulgte opp med to gull i Pyeongchang i de neste lekene.
Dermed var målet i Tokyo klart for Masters: Hun ville ta gull og dermed bli en av de med gull både i vinter- og sommerlekene.
Denne gangen var det håndsykling hun konkurrerte i. Samme sport som norske Suzanna Tangen, men i en annen klasse.
Under OL og Paralympics i Tokyo ble den gamle racingbanen ved foten av Mount Fuji brukt ved sykkelløpene. Det var her Niki Lauda og James Hunt gjorde opp om VM-tittelen i Formel 1 under den legendariske 1976-sesongen.
I 2021 opplevde banen flere store øyeblikk. Det største tilhørte kanskje Oksana Masters.
Hun tok gullet hun hadde så lyst på allerede på tempoen. Den påfølgende dagen var det klart for landeveisrittet. Masters hadde aldri vunnet en slik konkurranse før.
– Gi aldri opp
Tåken hadde senket seg som et teppe over anlegget. Masters kjempet lenge mot sterke konkurrenter. Men da mållinjen nærmet seg, var det kun 32-åringen man så. Resten var igjen i den grå grøten bak henne. Hun hadde parkert motstanderne.
Hun skrek i seiersøyeblikket. Etterpå hikstet hun av glede da hun møtte pressen. «Jeg kan ikke tro det!» ropte hun gang på gang, mens tårene rant. Hun hadde vært så nervøs før løpet. Nå slapp hun ut spenningen og gleden.
Etter hvert kom hun bort til Aftenposten. Da hadde hun følgende budskap:
– Gi aldri opp. Aldri. Det min historie har lært meg, er å tro på meg selv. Om du tviler på deg selv, behold håpet og troen på at alt er mulig. Jobb for det!
Så prikket den japanske pressevakten henne på ryggen.
– Oksana, det er noen her som vil snakke med deg ...
Da hun snudde på hodet, så hun Sarah Hirsland. Sjefen for Den amerikanske og paralympiske komité hadde ikke reist til banen i håp om å se Fuji-fjellet. Dette var noe hun hadde lagt følelser i. Hun har fulgt Masters store deler av karrieren. Nå fikk hun se det som kanskje var hennes største stund.
Klemmen bare varte og varte. De var ikke de eneste som måtte tørke tårene. Til slutt måtte Masters videre, men hun rakk å fortelle at hun ikke bare har store ambisjoner for Paris 2024 og Los Angeles fire år senere, men også for Beijing-lekene allerede i februar. Hun vil gjerne bryte flere barrierer.
– Men akkurat nå vil jeg bare nyte øyeblikket, sa en stolt gullvinner.
Kilder: The Guardian, Player’s Tribune