One down, two to go.
Nesten helt uanfektet jogget Warholm over målstreken på det folketomme friidrettsstadionet i Tokyo.
At nordmannen med verdensrekorden tok seg lett videre fra sitt forsøksheat på 400 meter hekk, skulle nesten bare mangle.
Warholm trengte ikke å ta på seg arbeidshanskene for å kvalifisere seg for OL-semifinale med tiden 48,65. Det handlet om å komme i gang med mesterskapet. Det handlet om å unngå feil.
Job done!
Skøytelegendens svar
Og mens vi venter på søndagens semifinale og tirsdagens finale, kan vi bare spekulere i hvor god Warholms form er.
Det eneste vi vet, er at det finnes en grense et sted.
– Det e itj mulig å gå på noill!, svarte skøytelegenden Hjalmar «Hjallis» Andersen da han en gang ble spurt hvor det hele skulle ende.
Trønderen med det gode humøret, hadde helt opplagt et poeng.
Det er ikke mulig å løpe på null. Heller ikke for Karsten Warholm – selv om vi sitter med et berettiget håp om at han skal tøye grenser hver eneste gang han snører på seg piggskoene.
For utviklingen fra sunnmøringen startet samarbeidet med nordmøringen Leif Olav Alnes i 2015, har vært grensesprengende.
Under det første møtet på Ivar Aasen-hotellet i Ørsta fortalte Alnes om utviklingstrappen. Om de små stegene, om trinnene til toppen, om de forskjellige virkemidlene og allsidige treningsmetodene for å utvikle seg hvert eneste år.
Det var ingen snarveier.
Utvikling, utvikling, utvikling, gjentok Alnes.
Fra fomling til verdensrekord
Ved utgangen av 2015 løp 20 år unge Warholm 400 meter hekk på tiden 51,09.
Noen måneder senere var tiden senket til 49,62.
Og ytterligere noen måneder senere løp Warholm 48,81 i OL-semifinalen i Rio de Janeiro – kun 17 hundredeler fra finaleplass.
– Fire år er lang tid, men det går fort, sa Warholm da han forlot OL-stadion med det blå dekket.
Det ble fire år, 11 måneder og 13 dager mellom OL-semifinalen i 2016 og OL-forsøket i 2021.
Men Warholm har rett i at tiden har gått fort. Og han har løpt enda fortere.
For der sunnmøringen i 2016 måtte helt ned i kjelleren for nesten å kvalifisere seg for en OL-finale, kontrollerer han i dag feltet tilsynelatende uanstrengt omtrent på samme tid.
Der han for fem og et halvt år siden fomlet seg over hekkene på 51 sekunder, står han i dag bokført med 46,70 og verdensrekord på samme distanse.
Og vi sitter med en følelse av at han fortsatt har noen hundredeler å gå på.
Rekorder kan ikke bestilles
Han tok store jafs på bestenoteringene i starten. Hundredelene sitter lenger inne nå, logisk nok ettersom han løper på et nivå ingen hekkeløpere har gjort før ham.
En kan ikke bestille verdensrekorder, men en kan håpe på det.
Så hvor fort kan Karsten Warholm ha løpt den dagen han setter karrierepunktum?
46,5? Det er ikke veldig langt opp dit.
Kan vi drømme om en tid på 46,3 om noen år? Kanskje.
Det er uansett ikke realistisk med så gode tider nå.
Vi vet ikke hvor rask banen i Tokyo er, det var umulig å lese noe som helst ut av tidene i forsøksheatene – noe det heller aldri pleier å være i mesterskap.
Men vi vet at stadion dekker bra for vinden i Tokyo.
Og vi vet at Warholm har selvtilliten på plass. Det at nordmannen droppet å oppsøke friidrettsstadion før konkurranse for å slippe køkaos, forteller én ting: Warholm er trygg på det han holder på med.
Han får ikke drahjelp av et folketomt stadion, men det gjorde 25-åringen heller ikke i 2020 da han pushet 47-grensen i løp etter løp.
Warholm er klar for OL-semifinale ved lunsjtider søndag norsk tid, og da kan vi nok få noen svar.
Warholm løper i heat mot rivalen Rai Benjamin.
Warholm i bane 3, Benjamin i bane 6.
Oh-la-la, for en duell!
Men ingen av dem kommer til å løpe på null.