Aida Husic Dahlen satte seg ned på gulvet i bordtennishallen. Hun hadde nettopp blitt knust av Jingdian Mao over tre strake sett i semifinalen av bordtennisturneringen i Paralympics. Tårene kom.
Sammen med trener Marte Grutle Aasebø brukte hun noen minutter på å fordøye det som hadde skjedd. Da hun kom i intervjusonen etterpå, var hun fortsatt blank i øynene.
Men Dahlen kan likevel juble. Hun har levert en av Norges store prestasjoner i Paralympics.
For dagen før ble det nemlig gledestårer. Da sikret hun seg plass i semifinalen. De to tapende semifinalistene får begge bronsemedalje. Den kan ingen ta fra henne uansett.
– Akkurat nå klarer jeg ikke tenke på medaljen. Denne kampen var vond å oppleve. Men med litt tid vil jeg nok være ekstremt stolt av medaljen. Det er stort for meg å ha den, sa hun tappert til pressen etter semifinalen.
Medaljebragden er et viktig punkt i en historie som handler om hardt arbeid og å overvinne utfordringer.
Ble adoptert
Dahlen ble født i Sarajevo i nåværende Bosnia-Hercegovina, kun to år før det brøt ut krig der i 1992. NRK har tidligere fortalt historien om at foreldrene trolig forlot henne på sykehuset fordi de ikke kunne ta vare på henne. Jenta, som manglet venstre underarm og venstre fot, havnet på barnehjem.
Hun husker lite fra den tiden. Hjernen har fortrengt det meste. Iblant dukker det opp følelser som ikke er hyggelige.
Men hun skulle få det bra som barn. Da hun var seks år, ble hun adoptert av en norsk familie fra Kristiansand. Jenta, som snart snakket «kav sørlandsk», var aktiv, men slet med å finne idretter hun var god i.
Så foreslo en venn av familien at hun skulle prøve bordtennis. Dahlen husker godt følelsen hun hadde da hun kom hjem den kvelden: Dette var lett. Hun hadde funnet noe hun ville bli god i.
Måtte overbevises
Hun skulle snart markere seg i flere konkurranser. I 16-årsalderen ble hun spurt om hun ville være med på landslaget for de med nedsatt funksjon.
Dahlen var ikke interessert. Hun identifiserte ikke seg selv med det bildet. Men en på laget ga henne en utfordring:
«Aida, skal du bli best i Norge eller best i verden?»
Det snudde tankegangen. Allerede som 20-åring tok hun sin første EM-medalje. Premiesamlingen vokste kjapt. Hun var en av verdens beste.
En mental omstilling
Og i Tokyo kom høydepunktet da hun sikret seg bronsemedaljen.
Selv om hun var langt nede etter semifinaletapet, står øyeblikket i sterk kontrast til det som skjedde i Rio-Paralympics for fem år siden. Da gikk Dahlen inn med enorme forventninger. Hun skulle ta medalje.
Istedenfor ble det to strake tap og tårer.
I Tokyo har man fått se en annen utgave av henne. 30-åringen har vært snillere med seg selv: Spillet har vært fokuset – ikke resultatet. Med pandemien i bakhodet har hun også vært takknemlig over å konkurrere i det hele tatt.
Det er ikke det at hun har roet seg helt ned. Hun kan fortsatt bli forbannet. Dahlen er ifølge seg selv sta av natur.
Men den mentale omstillingen har gjort alle opp- og nedturer underveis i mesterskapet lettere å takle. I Tokyo har man kunnet se henne snakke til seg selv underveis, ofte etter tapte poeng. Det hun har sagt til seg selv, har vært positive ting. For eksempel: «Det var godt tenkt, gjør det på den måten neste ball».
Satser videre mot Paris?
Og selv etter at hun begravde hodet i håndkleet sitt i flere minutter etter skuffelsen mot verdensener Mao, tok hun seg god tid til å snakke med alle interesserte da følelsene hadde kommet ut. For Paralympics-medalje har jo vært et stort mål lenge.
Hun fleipet også litt:
– Medaljen er i boks. Da er det bare å jobbe videre for gull i Paris 2024, sa hun og lo hjertelig.
Hun er heller ikke ferdig i Tokyo. Lagturneringen sammen med Nora Korneliussen gjenstår fortsatt. Før det skal hun ta det rolig. Bronsemedaljen feires med puslespill, Korneliussen og Dahlens store tidsfordriv under lekene.
Da kommer kanskje også tankene om hva hun faktisk har oppnådd. I Tokyo falt brikkene på plass for Aida Husic Dahlen.