– Sorry for at jeg ikke presterte bedre, sa Suzanna Tangen.
Etter fleipen lo hun høyt. Hun hadde nettopp fullført sitt første Paralympics. Det norske håpet hadde ingen topplasseringer å ta med seg hjemover, men var likevel fornøyd der hun satt, i tåkehavet på racingbanen ved Fuji-fjellet.
Det finnes mange veier til Paralympics. Noen har vært gjennom tøffe opplevelser og svært dramatiske hendelser.
For norske Suzanna Tangen var det kjærligheten som ble avgjørende.
Et livsendrende intervju
Hver gang hun legger seg på sykkelen og setter fart ved siden av konkurrentene, er det noen som roper henne inn i øret. Ikke bokstavelig talt, men for Tangen er det som om noen sitter på skulderen.
«Stemmen» i øret tilhører en som har hatt mye å si for at hun fikk oppleve drømmen om å delta i Tokyo.
Da hun var liten, fikk hun en betennelse i ryggmargen. Med det ble noen av nervene i beina skadet. Tangen kan gå litt, men mister fort balansen.
Det hindret imidlertid ikke telemarkskvinnen i å leve et aktivt liv. Det ble mye langrenn og alpint. Etter hvert tok hun utdanning for å bli idrettspedagog.
I 2014 reiste hun til Jackson Hole i USA for å intervjue kilder til masteroppgaven sin om tilpasset fysisk aktivitet. En av de hun skulle snakke med, var tidligere Paralympics-utøver Stephen Ellefson. Han visste mye om hvordan idrett og ekstremsport kan spille en rolle når man skal finne seg selv etter en livsendrende skade.
De fant tonen fort. Ellefson drev en organisasjon som arbeidet med paraidrett i hjemlandet Canada. Det innebar en perfekt mulighet for Tangen. Hun fikk en stilling i organisasjonen og flyttet til Calgary. Hun og Ellefson ble etter hvert såpass glade i hverandre at de ble et par.
En dag tok hun en kikk i garasjen hans. Det fant hun noe som endret livet hennes.
Fant sin idrett
For i garasjen fant hun en håndsykkel, altså en sykkel man bruker hendene til å «trå» på, mens den nedre delen av kroppen sitter fast.
Tangen hadde prøvd parasykling tidligere, uten å ta det veldig høytidelig. Nå ble det noe annet.
Det tok ikke mange treningsøktene før hun merket at dette var noe hun fikk til. Det er ikke så mange som driver med håndsykling i Norge, men i Canada er miljøet større. Tangen syklet plutselig raskere enn de mer erfarne gutta i den lokale klubben. Hun deltok i konkurranser og ble fullstendig bitt av basillen.
Noen år senere fikk hun altså wildcard til Paralympics i Tokyo. En drøm gikk i oppfyllelse. «På skulderen» har hun hatt Ellefson, som tok Paralympics-bronse i utfor i 1988.
Så hva sier han?
– Det handler om at når man konkurrerer med det utstyret og den kroppen som man har, så må man gjøre det beste ut av det. Det høres åpenbart ut, men det er viktig å bli påminnet det.
Håper større miljø kan hjelpe satsingen
To 12.-plasser i Tokyo illustrerte hvordan Tangen fortsatt har et stykke opp til toppen. Hun trener mye hjemme i Canada, men er også nødt til å jobbe ved siden av. Hun ønsker å gå for medalje i Paris om tre år, men da må hun få plass til flere treningstimer i kalenderen.
Det er ikke bare lett, ettersom hun er avhengig av å jobbe fulltid for å få hjulene til å gå rundt.
Hun håper det norske håndsykkelmiljøet kan vokse, slik at det blir mer attraktivt for sponsorer og andre. Det (og et eventuelt stipend fra Olympiatoppen) ville løst mange problemer for henne.
Har god tid
Hun har god tid på seg til å ta medalje. Vinner Jennette Jansen i onsdagens landeveisritt er 53 år gammel, bronsevinner Alicia Dana er kun ett år yngre. Mange som driver med håndsykling, skader seg i voksen alder og begynner først da.
Det er heller ikke så mange barn som introduseres for idretten, så da blir det mer naturlig at man når toppformen i godt voksen alder, når man allerede har brukt noen år på å bygge kroppen som trengs.
32 år gamle Tangen har kun holdt på siden 2016, da hun fant mannens håndsykkel i garasjen.
I dette feltet er hun fortsatt som tenåring å regne.