Jeg hadde blitt en håpløs bonde. Som yngste bror av tre var det aldri overhengende fare for at jeg skulle ta over hjemgarden. Jeg tror at kyrne og Norges Bondelag puster lettet ut fortsatt. Jeg har aldri melket ei ku og vet ikke hva som er frem eller bak på en okse. Jeg var mer interessert i budeia for å si det slik.

Når jeg tenker meg om, så er det utrolig mange jobber jeg ikke kunne ha. Sånn er det med oss medlemmer i foreningen Leger med begrensninger. Kunne jeg blitt en bilmekaniker? Eller snekker? Fisker? For å si det slik: ikke søren. Mye av historiene i juleselskapene i familien omhandler alt hva jeg ikke kan. Til stor forlystelse for alle generasjoner.

Det jeg liker er å være fastlege. Jeg liker møtet mellom mennesker. Det ligger et indre ønske om å hjelpe og gjøre en forskjell for pasienter. Det er så enkelt egentlig. Jeg trenger et kontor, to stoler, en benk og meg selv bak kontorpulten. Et stetoskop er heller ikke å forakte. Slik har det vært siden urtiden for leger: En lege som ønsker å hjelpe og en pasient som trenger hjelp.

Mye av det å drive som fastlege har forandret seg gjennom de siste årene, både for meg og mine pasienter. Nå bestiller man time på nettet eller via mobiltelefonen. Man kan snart bestille e-konsultasjon og få legen på videosamtale. Det ligger mange digitale løsninger i fremtida som vil gjøre at alt blir enklere for både lege og pasient. Blir jeg en bedre lege av dette?

Jeg er ikke så glad i telefon. Det å bare snakke med noen gjør at jeg går glipp av alt det usagte. Jeg ser ikke tårene, oppfatter ikke ordene som aldri sies, pausene som leder samtalen i en annen retning.

Det er enda verre når jeg skriver svar på sms eller brev. Da har jeg ikke en stemme å forholde meg til. Det er bare ord jeg skriver som jeg ikke vet hvordan blir oppfattet og tolket.

Jeg fungerer best når jeg har en pasient foran meg. Med hud og hår. En person som kommer med sine bekymringer og betraktninger. En kropp som jeg tar på og undersøker. Gi meg et menneske med meninger og latter. Gi meg en kropp med svette og tåfis, med rødt eller blått blod. Da blir grunnlaget for mine avgjørelser bedre. Jeg bommer sjeldnere.

Det å hjelpe en syk pasient ligger i lege-DNAet mitt. Jeg føler meg nyttig når jeg gjør en god jobb for en pasient. Det føles viktig og riktig når jeg får bidra til at veien videre blir litt annerledes og bedre for en ungdom. Det å få en redd unge til å bli trygg er en ubetalelig lykkefølelse. Det å få en kreftsyk til å flire av hele sitt hjerte over en god historie om bestemora mi er bare gull for fastlegesjelen. Men det får jeg ikke til i en telefonsamtale eller gjennom verdensveven.

Det har blitt gråere for fastleger. Vi druknes av legeerklæringer som skal skrives om alt mellom himmel og jord. Erklæringer til forsikringsselskap, skoler, skatteetat, om barnepass og parkering. Fastleger må stille i flere møter enn tidligere, vi må overta flere oppgaver som før ble utført på sykehuset. Vi overmannes av beskjeder fra pasienter og instanser rundt oss om utallige små oppgaver som må utføres.

Alt dette har gjort noe med den lykkelige fastlegen. To av tre fastleger føler at jobben går ut over egen helse. I snitt jobber en fastlege i 56 timer i uka. Alle som ikke føler at de mestrer jobben sin, vil til slutt finne seg en annen jobb. Fastleger blir ikke sykemeldt, vi slutter heller. Jeg har troen på fastlegeordningen; den er ryggraden i helsevesenet vårt. Men jeg er svært bekymret for selve fastlegen. Vi begynner å bli svært slitne.

Jeg tror at man må få tilbake det viktigste. Møtet mellom lege og en pasient. Ikke flere erklæringer, beskjeder og møter, ikke flere oppgaver som gjøres uten at man ser snurten av et menneske. For som man skriver i kloke bøker: I begynnelsen var kontoret og på kontoret var jeg.

Og med tid nok til å tenke på ei Nordlandsbudeie naturligvis.