– Hva, er det uke 29 allerede? Det kom da veldig så brått på....! Og nå vil du ha meg ut av båten, ned fra hornet på veggen og inn fra øya mi? Javel, da masa. Jeg får leite fram den røde festivalbuksa mi, den ligger vel innerst i skapet et sted. Sikkert ikke vaska, men shit au. Og festivalsmykket av kvalbein jeg kjøpte i fjor, har jeg faktisk tredd på nytt. Bein for bein. Så da er jeg vel så klar jeg kan bli!

Takt har hatt en traumatisk oppladning til festivalen. Nærmest med et pennestrøk skal han og resten av onaværingene nå strykes fra romsdalskartet og bli sunnmøringer. Eller Ny-Ålesundere.

– Hvordan føles det? Lurer på om jeg hører et islett av sunnmøring i dialekta di allerede?, erter Tone.

– Aldri i livet! Jeg blir aldri noe annet enn romsdaling, sier en innbitt Takt og legger til:

– La oss heller snakke om noe hyggelig. Som været...! Selv om det er elendig fiskevær, kan ikke festivalværet bli bedre. Og hva med et lite kræsjkurs i programmet?

– Da kan du merke deg navnet Maria Schneider. Festivalåpner, husartist og fantastisk, sier Tone i det Jazzlogen gjør seg klare foran hotell Alexandra, og paraden er i gang.

– Du store! Dette er noe annet enn fiskeriminister-takter!, hoier Takt i det den nevnte Maria snur seg og liksom-dirigerer logen, som den eminente dirigenten hun er.

– Dette svinger det jo skikkelig av!

Det skal det vise seg at det gjør av talen til Schneider også. Etter å ha langet ut mot Google, Spotify og Youtube, som hun mener er roten til alt vondt for musikken spesielt og verden generelt, kommer hun med en mer vennligsinnet oppfordring:

– La oss være unplugged på denne festivalen. Skru av mobilen! Kast telefonen i fjorden, eller hvorsomhelst. Si hei til noen du ikke kjenner. Hvem vet hva som skjer. Kanskje blir det forelskelse ut av det. Kjenn på gleden av å være i live, fysisk og som menneske, sier Schneider.

Takt blir fjern i blikket før han klør seg i skjegget.

– La oss gjøre som hun sier. Si hei til en fremmed! Åpne opp våre sinn og gå ut av komfortsonen, sier han.

– God idé... ! Men ikke noen mobilkasting i fjorden!, formaner Tone.

Først går det skikkelig skeis. Tone støter rett inn i Lucky Chops—sousafonen i knallgul badebukse og bar overkropp, men med en tuba rundt halsen har han ikke verken pust eller kroppstemperatur til å bli kjent med nye folk i solsteiken.Det første fremmedmøtet blir dermed med en jordbærspisende og solnytende fotograf-lærling på Storkaia fra Kristiansund.

– Min første feriedag. Å være nordmøring i Molde? Helt uproblematisk! For jeg er helt nøytral i konfliktsakene, sier hun, mens Takt holder klokelig munn.

– Ta her va no fole svert. La oss møte flere fremmede, ivrer Takt, som har spottet et heller sjeldent syn i Molde; en søster med Jesus på korset rundt halsen, som smiler bredt og inviterer duoen til å sitte ned.

– Jeg tilhører Den katolske kirke, er fra Filippinene og har bodd i Molde i 19 år. Men aldri vært i avisa før, ler hun. Og nå har Takt fått blod på tann.

– Fremmede overalt! Se her for eksempel, sier han og hopper ut med strak arm klar til hilsen midt i gågata.

Det er Kazimer Schwartz han har fått øye på, direkte fra Arizona, og stolt mexicaner, både av maten og kulturen, og nå på jazzfestival for første gang, sammen med buaværingen Tor Sandøy.

– Vi giftet oss i forrige uke! Etter å ha møtt hverandre på en spirituell retreat i Washington, stråler Kazimero

– Kjærligheten kjenner ingen grenser, altså. Det er så nydelig, sukker Tone, før et hvitt hode plutselig dukker opp på Plassen.

– Kjentfolk...! Sjølvaste Pingen, midt i alle de ukjente, sier Tone, før duoen også får hilse på barnebarn og Jazzloge-musikant Martin.

– Meget tankevekkende tale av Schneider. Uten at vi tenker på det, blir vi geleidet inn i den digitale verden, sier Pingen. Om ikke annet kan han være trygg på at nye generasjoner bringer musikken trygt videre.

På vei gjennom gågata konkluderer Takt med at det har vært et særdeles spennende eksperiment, Drømmen om den Fremmede.

– Hei!, sier plutselig en stemme. Takt virrer rundt, og der står ei søt jente med Framtiden i våre (sine) hender.

– Ååh, så hyggelig at dere vil snakke med meg. For det er ikke så lett å få folk til å stoppe, sier Ida med ekte miljøengasjement og fokus på ny matkastelov i blikket.

– Ser man det. Her kan man snakke til en fremmed, treffe kjente, og ukjente, og ikke minst, bli sagt hei til av folk man ikke kjenner. Enten man er sunnmøring, nordmøring eller fra Arizona. Det er helt i Schneiders ånd. Og det er ekte festival, det!