– Frivillighetsprisen er en viktig pris. Men den handler ikke om meg. Det er de frivillige som er hjertet i Kirkens SOS, sier daglig leder Hilde Lillestøl, i Kirkens SOS Møre og Romsdal.

Kirkens SOS mottok nylig Frivillighetsprisen for sitt selvmordsforebyggende arbeid på telefon, chat og melding.

– Min umiddelbare reaksjon var YES! Det er en stor anerkjennelse til de mange trofaste frivillige! Mange av de andre kandidatene i kåringa var sterke, og det var ikke gitt at vi skulle vinne, sier Hilde.

30 frivillige i Molde, 60 i Ålesund, til sammen 1.000 frivillige på elleve SOS-senter i landet. Hver dag sitter noen parat til å ta praten med mennesker som har det vanskelig.

– Vi er landets største døgnåpne krisetjeneste. Det er en jevn strøm av henvendelser. Oppdraget vårt er å ta vare på de som står i fare for å ta sitt eget liv, og som er i følelsesmessig eller eksistensiell krise. Det er et vidt spekter av folk som kontakter oss. Noen er ensomme, noen vil snakke om vanskelige relasjoner, de kan ha psykisk eller fysisk sjukdom, noen vurderer selvmord, sier Hilde.

Det er stor pågang til Kirkens SOS gjennom hele døgnet. Men det er når dagen går mot slutten og stillheten senker seg det vonde blir tyngst å bære, og de fleste tar kontakt. 15 prosent av telefonene og 50 prosent av chattene handler om selvmord. På chatten er det flest unge. De foretrekker å skrive framfor å snakke.

– Det er mange krevende og tøffe samtaler for våre frivillige, men det er også streif av håp og glede. Når noen henvender seg med selvmordstanker må vi stå i det vonde sammen med dem. Tåle å ta i mot vonde tanker, og lytte godt. Selv om vi ikke kan endre det som er vanskelig erfarer vi at en samtale kan utgjøre en forskjell. Vårt ønske er å bidra til fortsatt livsmot. Jeg har stor respekt og ydmykhet overfor dem som gir av tiden sin til dette, sier Hilde.

41-åringen fra Tananger i Rogaland er utdannet jordmor, og havnet på Sunnmøre fordi mannen er fra Volda.

– Jeg dro ham med hit, og visste vel egentlig ikke hva jeg gjorde. Jeg får han jo ikke vekk herfra igjen, spøker Hilde.

I 2004-2005 hadde hun en kort pendlerperiode som nyutdannet jordmor ved fødeavdelinga på Molde sjukehus, før hun ble jordmor på føden i Ålesund. Hun tok master i helsefag ved Høgskolen i Volda, og jobbet deretter i Stiftelsen Amathea, en veiledningstjeneste for uplanlagte svangerskap og abort. Før hun startet arbeidet i Kirkens SOS var hun kommunejordmor og lærer på avdeling for helsefag ved NTNU Ålesund.

Hildes kristne tro var en del av drivkraften da hun søkte jobb som daglig leder i Kirkens SOS Møre og Romsdal for et år siden.

– Arbeidet som Kirkens SOS gjør er meningsfullt og baserer seg på viktige verdier. Vår visjon er at vi skal se, støtte og styrke mennesker i krise, og på mange måter er Kirkens SOS nestekjærlighet i praksis. Jeg har alltid jobbet med mennesker, og min hjertesak er møtet som kan skapes mellom mennesker. Siden vi er en anonym lavterskeltjeneste vil flere våge seg fram med det som er vanskelig. Den fortroligheten som oppstår er det verdt å ta vare på.

Kirkens SOS eies av flere menigheter og mottar støtte fra disse i tillegg til det offentlige, organisasjoner og lag. Det var den anglikanske presten Chad Varah som i 1953 startet Samaritans, som i Norge ble den nasjonale hjelpetelefonen Kirkens natt-tjeneste i 1958, og i 1974 byttet navn til Kirkens SOS.

– Vi driver i tråd med den norske kirkes verdier. Oppdraget vårt er å være et medmenneske for den som strever med livet. Tro og eksistensielle spørsmål kan for noen være en viktig del av dette, mens det for andre ikke er det. Det er innringer eller innskrivers situasjon som er utgangspunktet for samtalen. Kirkens SOS er ikke forkynnende, alle kan ta kontakt med oss. For noen vil kanskje det at vi heter Kirkens SOS være en barriere for å ta kontakt. Samtidig kan det være en fordel. Mange assosierer «kirken» med noen positivt, trygt, en bærer av noe solid, sier Hilde.

– Facebook og Instagram strømmer over av filtrerte bilder og «familielykke». Er det tabu å ha det vanskelig i dag?

– Både ja og nei. Det er mer åpenhet på noen områder. Men ikke alle har noen de kan betro seg til. Flere av de som tar kontakt ønsker noen å dele tanker og følelser anonymt. De frivillige i Kirkens SOS er ikke profesjonelle, men her ligger kanskje også noe av styrken. Tilbakemeldingene er at de ikke opplever en ovenfra og ned-holdning, men møter folk i øyehøyde. Likeverdighet er et viktig stikkord, sier Hilde.

Hilde forteller at de frivillige får grundig opplæring. For å unngå at man får bekjente på tråden fikk Kirkens SOS for noen år siden et felles nasjonalt nummer.

– Hva svarer dere når noen sier de vil ta livet sitt?

– Det gjør inntrykk å høre at noen har det så vanskelig at de ikke ønsker å leve lenger. Vi er opptatt av å gjøre de frivillige trygge på samtaler om dette. Vi må lytte til grunnene deres. Våge å spørre direkte, og takle å stå i dette vonde sammen med dem, samtidig som at vi forsøker å utforske og få tak i følelsene som ligger bak. Og vi må hjelpe dem til å finne grunner til å leve videre. Til å finne håpet. Kirkens SOS står på livets side, sier Hilde.

De frivillige oppfordrer personer som vurderer selvmord å oppsøke hjelp, og til å strekke ut en hånd til familien, venner, fastlegen eller noen andre. Det hender ganske ofte at de frivillige spør om de får ringe AMK, men utenom denne instansen tar ikke Kirkens SOS kontakt med noen rundt, de rykker ikke ut.

Hilde mener det er viktig å få fram at alle kan utgjøre en forskjell ved å være oppmerksomme når kolleger eller venner opplever en livskrise. En god samtale kan være et viktig bidrag til å forhindre selvmord.

– Hva skal jeg gjøre og svare dersom noen sier til meg at «de ikke orker mer», at de tenker på å avslutte livet?

– Vedkommende må bli møtt med respekt, forståelse og få tilstrekkelig med tid til å fortelle om hvordan man har det. Vi vil jo gjerne hjelpe. Erfaringen er at de må gå veien sjøl. Men det hjelper å ha noen å gå sammen med. Det er forskjell på å overtale noen og å overbevise noen om å leve videre, sier Hilde.

Kirkens SOS får 200.000 henvendelser i Norge årlig. 60-70 prosent får ikke svar fordi på grunn av mangel på frivillige. De 30 i Molde burde vært dobbelt så mange, påpeker Hilde.

– Det er ingen hemmelighet at vi sliter med å rekruttere i Molde. Vi har fantastisk dyktige frivillige, men skulle gjerne gitt dem kolleger. Noen kan kanskje vegre seg for å bli frivillig fordi de tenker at det er andre som kan gjøre en bedre jobb. Men den viktigste kvalifikasjonen til våre medarbeidere er evnen til å lytte, til å være der for noen som har det vanskelig, sier Hilde.