Det var da Ensemble Denada, som er Østnorsk jazzsenters svar på Midt-Norsk jazzsenters Trondheim Jazzorkester, spilte i London i 2011, at ballen begynte å rulle.
– Alan Webster, som er festivalsjef for Standard Bank Festival, ville ha oss til Sør-Afrika. Året etter ble ideen mer konkret. På ønskelista hans sto også Maria Schneider. I orkesterverdenen er det helt vanlig å låne hverandres dirigenter. Hun har jo sitt eget storband i New York, men det er kostbart å flytte rundt. Heldigvis sa Maria ja til å samarbeide med oss, under forutsetning av at vi hadde prøver i Oslo. Det gikk veldig bra, og i 2014 spilte vi på Victoria Nasjonale Jazzscene. Så gikk turen til Sør-Afrika, men det var uten meg, sier Anders Eriksson, som ble festivalsjef for Moldejazz i 2013 – men sluttet allerede i september 2014, etter «en gjensidig forståelse på bakgrunn av uenighet om sentrale veivalg med hensyn til hvordan festivalen skal drives».
Tilbake for andre gang
Eriksson er i dag prosjektleder/produsent og musiker i Ensemble Denada, og sjef for Ilios-festivalen i Harstad, som feirer 25-årsjubileum i 2018. Dessuten er han opptatt av kulturnæring og turisme, og har etablert selskapet Meaning of Life, etter pågang fra reiselivet.
– Hvordan blir det å komme tilbake til Molde og gjøre åpningskonserten neste år?
– Jeg har vært tilbake i Molde og spilt med Denada én gang før, på Bjørnsonfestivalen, sammen med Beady Belle, eller Beate Lech. Jeg tror det blir artig, jeg har mange venner i Molde.
– Vil du si noe mer om ditt ene år som festivalsjef i Molde?
– Det er mange sider ved den saken. Det kan kanskje bli en annen gang, sier Eriksson og legger til:
«Jeg hadde aldri trodd jeg skulle spille Bowie-låta noe sted. Nå blir det i Molde.»
En sterk kunstner
Men Maria Schneider, som han nå samarbeider tett med om oppdraget i Molde, snakker Eriksson gjerne om.
– Maria er en sterk kunstner, som alltid har vært der, med sine albumutgivelser og Grammy-priser. Hun står for en eldre tradisjon på en moderne måte. Det brukes jo ikke så mye storband i dag. Tidligere var storband viktig for å skape volum, før vi fikk PA og forsterkere. Hun er på en måte en missing link, som binder den klassiske storband-tida på 40-tallet sammen med nåtida, sier Eriksson.
– Hvordan er hun å jobbe med?
– Fantastisk. Hun har en amerikansk væremåte, men også en europeisk tilnærming. Hun tar deg på alvor, er direkte, og fokusert på musikken.
– Hvilke utfordringer støter ensemblet på når dere skal øve inn musikken hennes?
– Vi må skjerpe oss! Hun stiller krav, og har både en helhetstenkning og sans for detaljer. Og så er hun særlig glad i fugler. Sist fikk vi utdelt instrumenter med fuglelyder. Hun tok det dønn seriøst. Beklager, du er for tidlig med de plystrelydene, sa hun til meg. Det var min korte fulglelyd-karriere. Rent teknisk har vi en litt ulik besetning i forhold til hennes band. Det finnes musikere som er rågode på flere instrument, og de er i hennes band. For andre låter det ikke like bra når de skal spille doblinger. Så vi er litt på tå hev i forhold til hvem som skal spille hva. Men jeg tror det kommer til å bli veldig kult, gøy for oss og ikke minst for publikum; store ensemble har jo en viss appell.
– Din favoritt blant Schneiders utgivelser?
– Jeg liker de to siste albumene godt, og særlig The Thompson Fields. Ellers er min guilty pleasure låta Sue, som Schneider gjorde sammen med David Bowie. I Molde blir det et repertoar sammensatt fra flere album, sier Eriksson.
– Maria Schneider sa nei til å bidra på David Bowies siste album, Blackstar?
– Ja. Det sier jo noe om hennes integritet. Så det er stort at hun sa ja til Molde, sier Eriksson.
– Hva blir hennes rolle under konserten?
– Hun er komponisten og dirigenten, og styrer konserten. Den store forskjellen fra en klassisk dirigent er at hun styrer sin egen musikk. Underveis kan det oppstå kutt, fjerning av takter og nye kombinasjoner. Så det som kommer fra scena er i stor grad helt unikt.