Det er en livsstil for Bjørn Olav Andersen.

-Jeg elsker folk. Å lese dem, og se dem. Daglig leder på Glass, Bjørn Olav Andersen, gjør et restaurantbesøk til en spesiell opplevelse.  Når lokalet er fylt med gjester, klarer han likevel å få hver og en til å føle seg sett. Bestillingen tar han med hukommelsen. Uten penn og papir. Regningen tar han i hodet. På Glass får du både middag og underholdning.

Andersen er nemlig utdannet servitør og matematiker.  Restauranten åpnet dørene for litt over et år siden, og har siden den gang vært populær blant Moldes befolkning.  Interiøret og antall gjester minner mer om et spisested i en verdensmetropol. Men utsikta mot 222 fjelltopper avslører hvor vi befinner oss. Gjennom store glassvindu har gjestene nærkontakt med omgivelsene. Gjennom en genuin interesse for mennesker, får servitøren nærkontakt med sine gjester.

Akademisk anlagt

Andersen er født i 1978, og vokste opp på beste vestkant i Molde. Han hadde en flott oppvekst på Kvam, og har bestandig hatt et nært forhold til byen. Som liten drømte han om å bli sjøkaptein.

– Faren min var statssekretær i Willoch-regjeringa på starten av 1980-tallet. Sammen reiste vi mye, og jeg fikk muligheten til å se verden, sier Andersen. Faren arbeidet også som professor på Høgskolen i Molde. Da Andersen var 16 år, gikk faren bort, og saknet er stort. Men de to rakk å få mange gode minner sammen. Andersen er akademisk anlagt slik som faren, og har alltid vært flink på skolen. Han gir, noe beskjedent, æren for gode karakterer til dyktige lærere han har hatt gjennom skolegangen.

Ut i verden

Etter grunnskolen, flyttet han til Oslo for å studere matematikk på UiO. Møtet med hovedstaden ble ikke helt som forventet.

– Byen ble for stor for meg. Jeg slet sosialt, og hadde problem med å finne min plass. Jeg var 19 år, det er en tid i livet hvor man er i ferd å finne seg sjøl. Det var ikke så lett, sier han.

Det skulle vise seg at barndommens drøm om et liv på sjøen skulle bli redningen. Andersen reiste ut som servitør på Colorlinebåten «Kronprins Harald.» Det vekket noe i han.

–  Jeg fikk et stort nettverk på båten, og mange gode venner jeg fremdeles har kontakt med, sier han. Som servitør til sjøs lærte han å jobbe hardt og mye. Men samtidig var det anledning til mye moro i friperiodene.   I 2006 var han på ferie på Gran Canaria. Der traff han en mann som skulle få stor betydning.

– Det var sommerflørten som varte litt lenge. Han drev bar på Gran Canaria, og vi ble kjærester. Andersen månedspendlet til Gran Canaria i en periode, før han flyttet til kjærestens heimby, Manchester, i 2007.

– Manchester ser ut som baksida av et kjøleskap, men er en helt fantastisk by.

Misunnelse

Andersen og kjæresten startet opp baren «Icon».

– Jeg er nok den eneste fotballinteresserte homofile som har startet bar i det tjukkeste homsestrøket i Europa, sier han. Baren var mye besøkt, og det gikk veldig godt. Men han fikk lære misunnelse å kjenne.

– Det var flere ganger vi opplevde å få stinkbomber kastet i toalettene. Det var mye sjalusi og misunnelse i området vi holdt til. Mange har problem med å glede seg over andres suksess. Det har jeg aldri skjønt. Jeg gleder meg alltid på andres vegne når de lykkes med noe, sier han.

Nedgangstider

I 2011 arrangerte Andersen og kjæresten vinterens store happening i Manchester. Et eventyrbryllup av de sjeldne.

– Vi giftet oss på rådhuset, og hadde en helt fantastisk kveld med alle våre nærmeste, sier han. Livet var urbant, og ekteparet levde til det fulle. Men seinere det året slo været om, slik det så ofte gjør i Manchester. Nedgangstidene skylte over landet, og baren ble utkonkurrert av større kjeder.

– Vi kunne ikke lenger leve av bardriften. Det gikk på bekostning av kjærligheten, sier han.

Hjem igjen

I 2012 flyttet Bjørn Olav hjem til Molde, og måtte finne seg sjøl på nytt.

– Du kan ikke glede deg over det du får til, hvis du ikke har vært nede og kjempet. Det er mye som kunne vært gjort annerledes, men det velger jeg å ikke tenke for mye på. Jeg har alltid levd etter begrepet «good things happen to good people.» Tilbake i Molde jobbet han en periode som lærer, og ble etter hvert ansatt på Vertshuset på Alexandra.

– Det var min måte å bli kjent med «nye» Molde. Der var på Alexandra turister dro for å bli kjent med byens befolkning. Det var en sosial møteplass, og et fantastisk sted å jobbe etter å ha vært borte fra byen en stund, sier han.

I fjor var det kroken på døra for Vertshuset, og da bestemte Andersen seg for å gå tilbake til læreryrket, og bruke utdannelsen som matematiker.

Drømmejobb

Men eier av Glass, Jan Erik Nyland, kom med et forslag han ikke kunne takke nei til.

– Det er drømmejobben. Jeg er utdannet servitør, og har fagbrev. Det er veldig få i bransjen som har det lenger, og jeg synes det er viktig å bruke de ferdighetene og kunnskapen som kommer med en slik utdannelse. Andersen roser eiere og byens befolkning for suksessen til Glass.

– Restauranten går utrolig godt, og det er takket være dyktige eiere, Moldetorget, og Molde by. Vi treffer bredt og det er artig å se at konseptet fungerer. All ære til byens befolkning. For å overleve er vi avhengig av gjestene våre. Stedet er ingenting uten menneskene som jobber her og gjestene som besøker oss, sier han.

For alle

Andersen har stålkontroll på stamkundene, og elsker når det koker i lokalene.

– Det er en hektisk jobb, sier han og ser ned på nedbitte negler.

– Jeg synes det er helt forferdelig når vi må si nei til folk, jeg trives best når lokalene er fylt til randen av fornøyde kunder, sier han.

Glass har blitt et sted for folk flest. Elegant og folkelig. Den er litt som sin daglige leder. Det beste av begge verdener.

– Vi har Tornekrattet som stamkunder, og vi har forretningsfolk. Her møtes et gjennomsnitt av befolkningen, og alle skal føle seg heime hos oss. Her er det rom og åpenhet for alle, sier han. Her kommer Andersens evner til å lese og møte folk til god nytte.

En Livsstil

Andersen merker at han er blitt en mer offentlig person etter at han takket ja til jobben som daglig leder på Glass.

– Mange har en mening om deg som person. Men jeg er et følelsesmenneske, og er aldri redd for å si at jeg tar feil. Det beste jeg vet er kunder som sier ifra når de ikke er fornøyd. Ser jeg et bord som er forlatt med fulle vinglass, og oppdager at vi har servert gjestene den mest korka vinen jeg har smakt, blir jeg veldig lei meg. Vi lever og ånder for å gi gjestene våre en god opplevelse, sier han. Jobben er en livsstil. En intens livsstil, hvor man hele tida må være til stede. Men han nyter hvert minutt.

Lære videre

Noe av det artigste han vet er å lære opp nye medarbeidere som er ivrige og har lyst til å jobbe.

– Jeg er flink til å lære fra meg, og ser mye av meg sjøl i medarbeiderne.

Men når lysene er slokt, gjestene har dratt, og han kommer hjem til seg sjøl, er han helt ferdig. Det krever all energi å være så serviceinnstilt, folkekjær og imøtekommende.

– Jeg savner å komme hjem til noen jeg kan kople helt ut med. Jobben er vanskelig å kombinere med et forhold. Alle har behov for kjærlighet. Men heldigvis er mamma en god støttespiller, sier han.