I to år har vi fulgt byggeprosessen fra utsida. Vi har sett det spektakulære Reiulf Ramstad-tegnede bygget reise seg og ferdigstilles. Nå, etter en minst ti år lang prosess, er det endelig tid for å åpne dørene.

Fredag inviterte Romsdalsmuseet til pressevisning i nybygget, som heretter skal gå under navnet Krona. Den største spenningen og forventningen var knyttet til den store, permanente utstillingen, kalt Romsdalshistorier. Det som møtte oss  innenfor glassdørene, var både overveldende og fantastisk.

Utgangspunktet er 265 kvadratmeter gulvflate og  ulike høyder på opptil 11 meter under taket. Oppgaven er å formidle Romsdals historie fra steinalderen og fram til i dag, fra fjord til fjell, fra indre til ytre, og fra bygd til by. Utfordrende? Ja. Umulig? Ja. Og nei. For museet har løst det.

Utstillingen starter i det trange, indre, før den brer seg ut mot kysten. Med tekstiler og konfeksjonshistorie. Her finner vi også utstillingens eneste trykkbare element; ved å trykke på knapper  – som i jakkeknapper – får du opp ulike bilder og tekster prosjisert på tekstilveggen. Ellers er utstillingen bevisst fri for trykkbare element og digitale skjermer. Ikke en eneste Ipad eller berøringsskjerm, slik vi er vant til fra andre store og innovative europeiske museer. Bakstreversk og lite framtidsrettet? Ikke i det hele tatt. Derimot slipper du irritasjonen over skjermer som ikke virker. Over besøkende som trykker seg inn på youtube eller andre nettsteder, eller lar oppmerksomheten forsvinne inn i skjermen. Det er mer enn nok tasting og skjermbruk ellers i livet. At det ikke finnes i utstillingen, oppleves befriende – og inviterer besøkende til å oppleve den sammen.

Derimot er det lagt stor vekt på lyd. Kirkeklokkene fra Veøya. Lyden fra havet. Midt i rommet står en installasjon i grønn tekstil, under en hvit sky av lyd. Benken, eller kan hende gressbakken, er til å sitte på. Her kan du høre. Undre. Lære. Og se. Det samme gjelder foran den enorme Romsdalshylla. Her kan du sitte i det lille amfiet av tre og se hver enkelt gjenstand prosjisert etter tur på veggen. Bruk av foto fra museets eget rikholdige arkiv går igjen gjennom hele utstillingen. Her vil flere romsdalinger finne igjen noen de kjenner. Barna er heller ikke glemt; flere utstillingselement er i knehøyde, det finnes et eget utkledningsrom og lafte-byggesett i miniatyr.

Det skal nesten ikke gå an i et slikt storprosjekt. Men Krona er bygd på krona 145 millioner. Flere praktiske oppgaver som ville vært kostbare å kjøpe inn har museet løst selv. Som den nydelige foto-prologen fortalt av Edvard Hoem og sunget av Ingeborg Hungnes i auditoriet. Det vitner om en kunnskapsrik, dyktig og engasjert stab. Og resultatet er imponerende.

Og da har vi ikke tatt med det internasjonalt viktige Schwitters-rommet,  biblioteket, Haukebø-utstillingen, museumsbutikken, kaféen og museets arkiv og samlinger i kjelleren. Det er som med bygget selv. Det er mange inntrykk. Som tar tid å fordøye. Og trolig vil romsdalingene trenge nettopp tid, på å ta innover seg hvilken kulturhistorisk storstue og allment møtested de får tilgang til onsdag kl. 11.00.

Det er bare å glede seg!