Det var på denne tida av året det skjedde. Alle venta på ho. Karane gjekk urolege omkring. Sparka småstein i høge Viking gummistøvlar og venta. Speidar ut mot dei ytste havskjera. Skal ikkje måsen samle seg snart? Det sikre teiknet på at no er ho her.

Båtane låg ferdig rigga. Dei brunbarka garna låg på plass i hekken. Kabelen låg i ein diger kveil framme i baugen, saman med blåser og og anna tauverk. Garnrullen låg ute i styrbordsida, klar til å bli montert.

I rorhuset har skipperen sytt for nok ekkoloddpapir. Båten er bunkra og klar til å gå ut ved det minste teikn til at ho er her. Lyttar på radioen. Fiskeribølga. Løka-Olaf er innpå:  «G.O. Sars har visst registrert ho rett nordai Griptaren.  Over.» Penal-Nils svarar: «Åja, ho e vel her snart, då. Over.»

Alle ventar. Heile samfunn er prisgitt desse korte vekene, då grunnlaget for innkoma skal leggast. Sildefisket. Her på kysten var det flest drivgarnsbåtar. 60-80 fots kutterar og skøyter med eit mannskap på 8-9 mann som gjennom nokre korte februarveker skulle gje velstand for familiane.

Sjølv var eg for ung til å bli med på dette, men var likevel med på gutungevis. Men far min og brørne mine var med. Far og Finn om bord i Storsund. Ståle var med Åsen-karane på Edison. Og onklane mine var med. Oddvar, Jostein og Steinar om bord i Øybrand. Far til kompisen min, Kjetil, om bord i Solrand, far til Ove på Husøy.

Alle var med, var involvert i dette. Om ikkje på land, så på fiskebruka i land som tok imot sild som vart salta i tønner. «Fane», skreik mannen i hiven oppe i bryggedøra, oftast han Magne, for kvar femte hektoliter som vart skufla full og heist opp på brygga. «Fane», kvitterte skipper Berdon i styrehusglaset på Storsund, og slår ein diagonal strek over dei fire stavane han allereie har kontrollnotert på ein avriven bit brukt ekkoloddpapir. Nye fem hektoliter er lossa.

For oss ungane var dette ei eventyrleg tid. Spesielt på dagar med dårleg vær og landligge. Då vart karane ofte hengjande på bua hass Tor, eller hjå han Peder Nilsen der dei store panoramavindauga ga god utsikt over hamna. Sigarettrøyken låg tett. Den eine rullingsen avløyste den andre.

Vi gutungane noterte nummer og namn på alle båtane som var oppom Ona-hamna, eller som vi såg passerte nordai Tvinetla, på same vis som gutungar på fastlandet noterte bilnummer. M-42-NA, Opal, vart sirleg ført inn i den gule, lett krøllete notisboka som alltid var med på baklomma.

Stas var det også om vi fekk gå ærend på bua for båtmannskapet. Fridjof Brun om bord i Storsund skulle ha ei pakke Mariekjeks og ein kilo appelsin. Eg var lettbeden, for eg visste jo at her kunne det vere vekslepengar å hente. Og heilt rett, ei heil krone fekk eg for turen.

Også den tronge messa på Storsund var samlingsstad slike værliggedagar. 7-8 mann rundt det vesle messebordet. Alle røyker, også dei som ikkje røyker. Røyken er so tett at det svir i små guteauge. Han Fridtjof har vore framme i lugaren og kjem med en nyskrella Jaffa-apelsin. Guteaugene trassar svien og blir vidopne. Fridtjof skjønar teikninga og går fram i lugaren etter ein apelsin til meg og.

Eg var også ofte om bord i Edison, der storebror Ståle var med. Ole på Prerien frå Gossen, ”Prærisen”, var ein annan av mannskapet. Han var kjent for to ting; han var uhyggeleg sterk og han stilte rare spørsmål. Han kunne løfte sildegarnsrullen på Edison med berre tennene. Eller bruke det kraftige bittet til å dra bussen til Aukra Auto fleire hundre meter.

Framme i lugaren møtte same røykveggen meg då eg klatra ned leideren. Tvilsam lesnad som Coctail, Kriminaljournalen og Alle Menn vart rydda vekk for nyssgjerrige guteauger. Prærisen er straks på offensiven: ”E mor di hæme? He ho hår punje hænnjå?

”Hæ?”

Nei, det var ikkje alt vi forsto av denne vaksenverda. Men når vi låg oppe på haugane om kveldane og såg ljosa av alle båtane der ute, som ein storby der vest for Ona, forsto vi litt av det eventyret vi fekk oppleve. Eller når redningsskøyta Larvik tok med heile skuleklassen på tur ut til feltet. Eller når vi gutungane laga røykeri, der vi hengde salta sild til røyking. Spanande, kanskje mest fordi det også legaliserte at vi hadde fyrstikker. Røykt sild var eit fast innslag på matbordet desse vintermånadene. Og til middag var det lettsalta kokt sild, stekt sild, sildekaker, flaktsild og boknasild. Sild, sild, sild.

I dag ser eg måsen har samla seg på skjera igjen. Står venge mot venge og krøkjer seg saman mot sure søvest-kast. Silda er koma. Uti Onadjupet, på Buagrunnen og Fjørtoftneset. Men det er det knapt nokon som ensar. Ingen dunkande semidiesel er å høyre i Ona-hamna, mannfolka i dongerytrøye, langstøvlar og blankskjerlue speider ikkje lenger ut over havet. Ingen blenkjande ljos der vest i havet. Men på AIS (satelittbasert digitalt kart som viser kvar alle fiskefarty heldt til i verda) kan vi på pc-en følgje med ringnotflåten. Dei er ikkje så mange, men til gjengjeld tek dei store fangstar. I eitt kast kan dei ta meir enn kva 2-3 drivgarnsbåtar til saman fekk i ein heil sesong.

Silda er her, men noko vart borte på vegen.