«Der kom en melding fra Bjørnsund: inatt var der gått et skib på grunn ...» (Arnulf Øverland – Sjøfolkene på Hustadvika)

Det var nok slutten for oss alle, innså skipperen Lars Eide. Det eneste de hadde igjen nå var sin tro på Gud. Mens skipet tok inn vann, hadde han samlet 11 personer i et lite rom på rundt fem kvadratmeter. Der var de i halvannet døgn. De var opprinnelig et mannskap på 12. Den siste kom seg opp i en livbåt som ble revet løs og drev bort fra havaristen. Dagen etter ble han funnet død i livbåten.

30. mars la DS «Rokta» fra Øystese i Hardanger ut fra Alta, de skulle til Skottland med skiferstein. Mot Hustadvika kom de ved midnatt. Det røk opp til full storm fra nordøst og tett snøkav. Om bord klarte ikke mannskapet å se lysene fra fyrene, de ble tvunget til å legge seg på været.

En sveip av lys

Et kort øyeblikk lettet det, de kunne skimte en sveip av lys. De la seg på det skipperen trodde var riktig kurs. Men like etter gikk «Rokta» hardt på grunn, midt i et virvar av grunner og skjær. Klokka var 03:30 natt til søndag 3. april.

Gjennom samtaler med overlevende kjente forfatter og kysthistoriker Leo Oterhals detaljene fra forliset i flere tiår. Men han lovte de overlevende å vente med å fortelle det han hadde fått vite til de alle var døde. I 2003 ga han ut boken «Himmel over hav», som forteller detaljert fra forliset, slik han var fortalt.

Boken avviker fra den offisielle versjonen på mange vesentlige punkter. Også om at redningsselskapets rolle under berginga er overdrevet. At redningsskøyta i ettertid har fått mye av æren for den bragd mannskap på de lokale båtene utførte, og som var dåd av ypperste klasse. De virkelige heltene i redningsdramaet mener mange var de lokale som dro ut i små båter for å bidra.

Ingen kontakt

Det var et forferdelig syn som møtte de 11 på «Rokta» da det lysnet av dag. Mannskapet fortalte om en kaotisk situasjon, men det var ingen panikk. Send opp nødrakettene og gjør klar båtene, var kommandoen fra skipperen. Men snøbygene tok nødrakettene av syne like over mastetoppene.

«Rokta» hadde vanlig radiomottaker, men ingen radiotelefon. Det var derfor umulig å kommunisere med omverdenen. Begge livbåtene var borte, like ens livbeltene. Da forstod de hvor alvorlig situasjonen var. Det var brott og brenninger rundt dem på alle kanter. Båten var rensket for alt de hadde planlagt å bygge flåte av. Og verst av alt – ingen visste at de var der.

Årvåkne blikk

I grålysninga søndag 3. april undersøkte årvåkne blikk fra øyfolket havet og skjærgarden, slik de alltid gjorde etter stormnetter. Anna Bytingsvik på Rindarøya, som da ikke var landfast, var i ferd med å gjøre seg klar til fjøsstellet da hun mellom snøbygene fikk øye på et skip i fallgarden. Skumsprøyten gikk jevnhøyt med mastetoppene.

Telefonen kimte fra tidlig morgen hos lensmann Engebret Hole på Aukra. Det var stedig flere som hadde oppdaget en båt som lå på grunn ute i havskjæra. Redningsaksjonen var i gang. Redningsskøyta «Christian Bugge» la ut fra stasjonen i Kristiansund. Mange skøyter og fiskebåter fra nærområdet gikk ut. Men uværet herjet, ingen våget seg inn til havaristen. Ikke før mandags morgen rant.

Ofret livet

Det er fem år siden jeg fikk møte nå avdøde Olaf Blomsnes, den siste gjenlevende av heltene som ofret livet i redningsaksjonen. Han var 16 og et halvt år og var ute på myrene med et torvlast da skipper Lars Oterhals på «Grei» kom ned sjøveien. Han spurte om Olaf ville være med på en liten redningsdåd. Unggutten parkerte hesten og ble villig med. Seks mann dro ut ved 11-tiden på søndag.

– Mange båter kom utover, fra Røssøyvågen, Oterhals og Rindarøya. Men flest fra Bjørnsund. Vi skulle prøve oss ut. Skipperen ga beskjed om at vi skulle gå ned i lugaren og lukke dørene. Det var en forrykende sjø. Vi var spent på om det var liv om bord. Noen syntes de så noe, andre tvilte. Men så var det tydelig. Èn gjorde seg til kjenne. Han vinket fra vraket. Det var liv om bord. Da ble det også liv om bord i de mange redningsbåtene, fortalte Blomsnes.

Redningsskøyta ble varslet om hva de hadde sett. De trodde det ikke helt, det måtte være løsgods. Men på «Grei» var de sikre i sin sak. «Vi går inn. Hører dere ikke mere fra oss, er vi gåen.» Det var den korte beskjeden skipper John Bakken på redningsskøyta ga til Ålesund Radio før den hasardiøse redningsoperasjonen.

Klorte seg fast

De 11 som var om bord fortalte om frykten da restene av «Rokta» var på glid. Skipet var delt i to, forskipet hadde for lengst glidd ut og gått i havet. Forlat skipet når bergfestet glepp, kommanderte skipperen. En bergnebb som stakk opp i maskinrommet var det som holdt skipet oppe. Så slapp taket. Skipperen sparket opp øra, alle stormet ut på akterdekket.

Mannskapet fortalte i ettertid om synet som møtte dem. Men de fattet håp, ei redningsskøyte og to fiskebåter var på vei mot dem. Bølgene tok de siste rester av «Rokta».

Skylt over bord

Mannskapet som hadde klort seg fast inne i vraket av «Rokta» var i det frådende havet. Noen ble skylt over bord, andre hoppet. Men alle med et visst håp om å bli fanget opp. Ett av mannskapene fløt forbi «Grei», det viste seg senere å være maskinisten. De måtte prioritere og valgte å få årer om bord i en dory (robåt) som var på vei mot falla. Det reddet de fire om bord. To fedre med sine sønner. Doryen tok senere opp ytterligere to.

– Vi var der da restene av «Rokta» for i havet. Vi var livredd alle mann. Det var et under at så mange kom fra det med livet i behold, fortalte Blomsnes.

Seks av mannskapet på «Rokta» ble reddet, like mange omkom. «Forsøk» var en annen av flere båter som gjorde en fantastisk innsats for å redde sjøfolk i dramaet ved Gallerskjæra. Men det hadde sin pris. De to lokale redningsmennene, småbarnsfedrene Knut Løvås og Otto Tendø var ikke med da båten returnerte til Bjørnsund. Begge druknet i den dramatiske redningsaksjonen. Dramaet ved Gallerskjæra tok åtte liv.

Alle fulgte med

Redningsdåden på Hustadvika har gått inn i norsk kysthistorie som et enestående eksempel på vågemot, selvoppofrelse og dyktig sjømannskap. Det gjelder ikke minst mannskapet på de to fiskebåtene «Grei» og «Forsøk», som tok seg gjennom grunnbrottene og inn til havaristen.

Like utenfor brottene lå flere båter. «Barvåg», «Aksel» og «Dønning» fra Bjørnsund, «Parat» fra Ona. En dory med fire mann fra «Barvåg» gikk også inn til havaristen, det samme gjorde en føringsbåt (også robåt) med åtte mann fra «Aksel». «Dønning» pumpet olje på havet i et forsøk på å dempe brenningene. Mens redningen pågikk, gikk også «Aksel» inn gjennom brottene. Til sammen i disse båtene var rundt 90 personer med på redningsforsøket. Mennesker som satte sitt eget liv på spill i kampen for å redde andre.

Først med radio

«Christian Bugge» var den første redningsskøyta med radiotelefon. For første gang kunne en hel nasjon følge dramaet på sjøen, der redningsskøyta og fiskebåter arbeidet på spreng med å redde sjømennene. Hele Norge satt ved radioapparatene sine og fulgte med, kringkastet fra brua der skipper John Bakken formidlet. Redningsaksjonen på Hustadvika ble fulgt fra time til time.

Burde honoreres

Redaktør Kjell Steinsvik i Romsdals Budstikke skrev at ingen nasjonal begivenhet i fredstid hadde fått slik oppmerksomhet. Steinsvik mente St. Olavs orden, landets høyeste utmerkelse burde gis til de lokale heltene som dro ut og reddet mannskap. Og Kongens fortjenstmedalje pluss 500 kroner til hver av dem som hadde deltatt aktivt i bergingsaksjonen. En rekke bergingsmenn fikk sin medalje i sølv for edel dåd.

Strofe for strofe skildret en grepet Arnulf Øverland hendelsene slik de utviklet seg i diktet «Sjøfolkene på Hustadvika». Her et kort utdrag:

De gjorde den nesten umulige ting:

å seile tvers gjennom bråttenes ring

og fiske opp av det skumgrønne kavet

menn som var tatt av havet!

Men bølgene tar de liv de vil:

to redningsmenn satte livet til!

og gav oss den enkle lære

om sjømenns plikt og ære.

Minnemonument

I 1988, femti år etter forliset ble det tatt initiativ til å få reist et verdig monument over redningsdåden. På ei høyde ytterst på Rindarøya, med utsikt mot Gallerskjæra står monumentet laget av Nicolaus Widerberg. Avdukingen ble foretatt 16. juni 1991.

På 27 meter dyp

Vraket av «Rokta» ligger totalt maltraktert på 27 meter dyp ved Inste Staurn. Man finner kun små biter (klinket stål) av skroget stikkende opp av skjellsanden. Dampkjelen er største delen i haugen av vrakdeler, men også denne begynner nå å kjenne tidens tann. Det ligger strødd med knuste skiferstein i hele området. Noen vrakdeler kan beskues på Søre Bjørnsund Museum.