– Jammen...! Er det ikke...? Se da, Takt..! Ser du hvem det er?!

Takt mistenker at Tone har fått solstikk i de tjuefem varmegradene i det han bråsnur framhjulet på sykkelen og nesten velter et smykkestativ i beflippelsen. Sant og si koker det godt under den brune skinnjakka hans også.

– Hvem?, vil Takt vite, som ikke ser annet enn gatemusikanter og brede smil under solbrillene i menneskemylderet i Storgata.

– Hun nydelige i den lilla slengbuksa og den hvite bohemblusen! Det må enten være en sabla god look-alike. Eller. Så er det Joss Stone!

– Jøss! Jeg mener, Joss?! Hvem er det, lurer Takt, mens Tone hopper opp og ned.

– Det er jo akkurat som i gamle dager, da du kunne risikere å treffe på de store verdensstjernene på høylys dag. Skynd deg, så tar vi henne igjen...!

Med sykkelhjelmer, tohjulinger og alskens pikk-pakk flagrende nærmer Takt og Tone seg ærbødig og med all den takt og tone de samlet kan oppdrive. Og så sannelig. Det er Joss Stone. Den ekte.

– Veldig hyggelig å være her. Nå gleder jeg meg til konserten torsdag! Jeg har ikke sett stedet jeg skal spille ennå, men hører det skal være en vakker utendørsscene, sier Joss, og legger til:

– Dere kommer på konserten, ikke sant?

Takt nikker henført, mens Tone lurer på hva soulstjernen synes om Molde.

– Molde? Jeg tror det er er slik her hver dag, jeg! Musikk i gatene, liv og stemning. Er det bare en uke i året? Okei, men jeg vil i hvert fall huske byen slik, sier Joss, som tilbringer flere dager i jazzbyen – og etter sigende også var ute og ruslet gatelangs tirsdag kveld.

– Hva med de lokale samarbeidene, har du fått til det, vil Tone vite.

– Ja! Jeg skal møte henne nå! Hun heter Maddji, og alt jeg vet er at hun synger. Det blir spennende, sier Joss, som også har rukket å stikke innom Røde Kors.

– Det var veldig hyggelig å treffe dere, altså. Men vi har litt dårlig tid, unnskylder Joss seg, og haster videre mot Alexandra,

Takt kikker langt etter henne og klør seg i skjegget.

– Ta der va ei fole kjekk taus!

Etter stjernemøtet føler Takt for å nyte sola i parken, i likhet med flere hundre andre. På vei mot den eneste ledige benkeplassen gjør han en interessant oppdagelse.

– Du, Tone. Nå har jeg vært i parken hver kveld. Og jeg kan sverge på at de flamingoene ikke er her på kveldstid. Skal tro hvor de blir av? Hadde de bare dagspass?

– Aha! Det store flamingomysteriet! En gravesak for Takt&Tone, humrer Tone, som etter et par telefoner kommer tilbake med løsningen.

– Jo, nå skal du høre. Av frykt for at flamingoene, som er innkjøpt hos Ruth66 i Oslo, og direkteimportert til byen, skal havne oppi en hage i Nordbyen et sted, blir de tatt hånd om hver kveld. De flyr i skjul, så og si. Og på dagtid har de egen flamingovakt! Men de er jo verdt det. Maken til eksotisk innslag...!, sier Tone.

– Nåja, lyserødt fjærkre er vel ikke den helt store saken, men stankelbeina lyser opp, det skal de ha, sier Takt.

– Nesten som dine røde Red Hot-bukser. Nå må du se å få dem på. Det er jo sommer!